Bot eller bedring?

Med makspriser som begrenser tjenestutvikling, blir vi alle litt fattige. Fattige på tid og muligheter til å prioritere annerledes.

VG skriver i dag at rundt halvparten av styrerne i private barnehager mener at foreldre som henter barna for sent i barnehagen, bør kunne straffes med bøter. Når de ansatte må jobbe utover avtalt arbeidstid, koster det penger. Hvis ikke foreldrene selv betaler for den ekstra tiden barna deres er i barnehagen, må det brukes mindre penger på aktiviteter i kjernetiden.

Med lovpålagt makspris har staten lagt en begrensning på hvor godt tilbud barn og foreldre kan få. Foreldre kan ikke kreve at barnehagene endrer åpningstidene til å reflektere deres behov, og barnehagene kan ikke utvikle og tilby flere og bedre tjenester for barn og foreldre.

For noen år siden leste jeg om en barnehage i Danmark som ikke bare var et godt sted å være for barna, men som også leverte tjenester som gjorde det lettere å være forelder. Levere og hente klær til rens? Ja, hvorfor ikke. Barnehagekjøkken som tilbød middag til å ta med hjem? Det skulle bare mangle. Dermed bidro barnehagene til å frigjøre tid for stressede foreldre til nettopp barna. Er det så galt?

Barnehagen hadde garantert ikke makspris. Det er mye mulig at mange ikke ville hatt råd til å ha barna sine der. Men så er det heller ikke alle som leverer klær til rens, har lange arbeidsdager og krevende jobber der 8-16-tankegangen er håpløs gammeldags.

Kanskje en 8-16 barnehage med makspriser og timesbøter burde holdes av til den stadig bevegelige gruppen av fattige, samt politikere og ansatte i offentlig sektor. Så kan andre få mulighet til å vurdere om de kan bruke penger på bedre innhold eller flere tjenester - eller begge deler - til barna sine. Å fjerne maksprisen burde være ett av flere steg i den retningen.