Erik Nadheim har gjort et forsøk på å ta et oppgjør med sjikane på Internett i en kronikk i Aftenposten. Nadheim søkte jobben som Georg Apenes' etterfølger som direktør i Datatilsynet, og han imponerer på ingen måte i sin sammenblanding av saker i kronikken.
Det er på ingen måte diskvalifiserende at Nadheim ikke kjenner til hvem som står bak nicket VamPus, eller dekknavnet som han velger å kalle det. Jeg tar også selvkritikk på at navnet mitt falt ut da jeg endret bloggerbeskrivelsen i forbindelse med skifte av sivilstatus. Jeg har ikke vært anonym siden jeg for seks år siden deltok i bloggaksjonen for publisering av Muhammed-karikaturene nettopp fordi jeg mente at en så viktig debatt ikke skulle tas anonymt og at jeg hadde rygg til å ta drapstruslene og sjikanen som kom på telefon, e-post og Internett i etterkant. Ønsker man å delta i offentlig debatt må man tåle at debatten blir het, samtidig som trusler og sjikane selvsagt er over streken.
Hadde Nadheim tatt seg bryderiet med å Google meg ville han også finne ut at jeg, i tillegg til å være aktiv i Høyre, også har vært nestleder i organisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet - kanskje ikke helt uvesentlig i forhold til de som er engasjert i personvern. I stedet velger han å fremstille undertegnede som en anonym Internett-mobber på kronikkplass i en av landets største aviser. Den såkalte mobbingen består i å sitere han direkte, samt skrive at personvernet trenger en vaktbikkje mot myndighetene, ikke en logrende golden retriver. Mobbing?
Mulig. Men er man så tynnhudet er man neppe kvalifisert til å være en frontkjemper i en debatt som åpenbart bare blir viktigere ettersom teknologien ikke lenger setter grenser for hva man enkelt kan få til.
Dessverre klarer Nadheim gjennom sitt innlegg å ødelegge for flere viktige debatter. At en middelaldrende, livserfaren mann som har søkt seg til et offentlig verv sammenligner seg med unge tenåringsjenter som får slemme kommentarer på sine personlige blogger, er nesten oppsiktsvekkende. Debatten om nettsjikane er viktig, det vet vi som har jobbet med dette lenge. Sammenligningen bidrar bare til å uthule begrepet mobbing, og gjør det vanskeligere for faktiske offere for mobbing å fremme sin sak. Nadheim synliggjør for øvrig sin inkompetanse når han sammenligner bloggere - som må kunne levere interessant innhold over tid for å klare å skaffe seg lesere - med anonyme kommentarer i nettdebatten hos nettavisene. Jeg trodde faktisk vi hadde kommet lengre i debatten om nettdebatten.
Hadde Nadheim vært interessert, ville han visst at debatten om nettmobbing og sjikanering har vært aktiv på nettopp nett og blant bloggere siden fenomenet oppsto. Mobbing derimot, oppsto ikke med Internett.
Deretter ødelegger han debatten om det som kunne vært interessant, nemlig offentlige søkerlister til sentrale stillinger. Om noen blir utsatt for injurier skulle man tro at det er kvalifiserte folk som foretar ansettelsene og som vektlegger CV, referanser og intervjuer med kandidatene, ikke anonyme kommentarer i nettsamfunn. Men Nadheim kan jo ha et poeng når han påpeker at bloggere som graver opp relevant informasjon som burde tas med i vurderingen, som at en søker til stillingen som direktør i Datatilsynet mener at "storebror" og verdien av overvåking er undervurdert, kan påvirke beslutningen. Jeg håper det. Noe av Internetts styrke er nettopp muligheten for at vi alle kan få tak i og dele informasjon. Det er ikke ukjent at mange bloggere går sammen om faktainnhenting og verifisering. Det et fortsatt ikke mobbing.
Nadheim skriver i kronikken sin at han har vært kritisk til Datatilsynet siden 1990-tallet fordi han mener at det er andre samfunnshensyn som er mer viktig enn et "diffust personvernbegrep".
Hvis han lurer på hva som diskvalifiserte han som direktør for et tilsyn som nettopp skal sørge for at personvern, som en grunnleggende rettighet i en liberal rettsstat, ikke blir satt til side av kortsiktige politikere, så kan han jo lese den delen av kronikken sin en gang til.
En av de tingene jeg har vist til i debatten rundt mobbing på Internett er at politi og rettsvesen ikke tar dette seriøst, og mobbing og sjikane får sjelden en konskvens for mobberne. Jeg har ønsket at dette ble tatt på alvor, gjerne gjennom en sak som setter presedens for videre grensesetting og oppfølging.
Siden Erik Nadheim offentlig beskylder meg for å være en anonym nettmobber oppfordrer jeg han herved til å saksøke meg.
Jeg heter Heidi Nordby Lunde og er ansvarlig for denne bloggen.
Ps! Jeg blogger fra en iPad, og har ikke fått lagt til lenker til nevnte kronikker og innlegg. Kronikken til Nadheim finner du på Aftenposten, mitt innlegg om han finner du ved å enten søke på Nadheim i venstre hjørnet her eller Google Nadheim og vaktbikkje.
