Notater til Kurer på P2 kommende lørdag

Til helgen har NRK P2s mediemagasin Kurer et program om nettdebatt generelt og i forbindelse med innvandringsdebatten spesielt, hvor undertegnede deltar. Som vanlig før en debatt eller medieopptreden forberedte jeg meg med "soundbites" - det jeg tenker på som viktige momenter jeg vil ha med, og som er relevant for debatten. Typisk nok er det når man har mye på hjertet at ting kludrer seg til, og jeg håper bare den stakkars journalisten klarer å klippe til noe fornuftig. Jeg får vel si som tidligere stortingspresident, den ærverdige C. J. Hambro: "Det står enhver fritt å gi uttrykk for den forvirring som måtte herske i hans indre".


Her er momentene jeg syntes det (i denne sammenheng) var viktig å få med:

Ytringsfrihet er grunnleggende for en fri debatt og utgjør i et liberalt demokrati fundamentet og forutsetningen for politisk mangfold og borgernes autonomi.

Ideelt sett så tilsier ytringsfriheten at alle slags meninger, også de mest ytterliggående, skal slippe fritt fram i offentligheten for å bli imøtegått der. Men det forutsetter jo at det er noen som orker å ta jobben med å grave opp fakta, tilbakevise myter, og diskutere med folk som mener sjikane av meningsmotstandere er greit.

Det er en myte at debatten blir mer inkluderende av å tillate trollene. Det ekskluderer nemlig de som ikke orker å hele tiden bli møtt med personlig sjikane, løgn og påstander det ikke finnes hold i. Dermed flykter de gode kreftene fra kommentarfeltet og de som skriker høyest får bli.

Det er også en myte at man ikke får lov å være kritisk til innvandring i Norge. Problemet er at legitim innvandringskritikk blir stemplet som rasisme, og slik utviskes grensene mellom hva som er viktige problemstillinger og hva som er ren hets.

Selv det regjeringsnedsatte Brochmann-utvalget, som skulle se på velferdsstatens utfordringer i fremtiden, ble beskyldt for å skape et innvandringsfiendtlig klima fordi de problematiserte at økt innvandring kombinert med lav arbeidsdeltakelse ikke vil være bærekraftig på sikt. Hate speech og stigmatisering er med andre ord overhode ikke typisk for høyresiden, men i aller høyeste grad noe som også kommer fra venstresida i den polariserte norske debatten.

Det er et paradoks at i et land der partiene er så like, så er debatten så polarisert. Tyder mer på et behov for å skape syntetiske forskjeller for å kunne differensiere seg.

Konflikt er ikke i seg selv negativt, vi trenger friksjon og uenighet for å kunne bevege samfunnet fremover. Spørsmålet er hvordan konflikten blir håndtert.

Mediene har selv stort ansvar for den polariserte debatten gjennom å skape konflikt der det ikke nødvendigvis er noen. Man velger konsekvent enkeltsitater og worst case scenarier for å få en sak.


Den offentlige debatten har aldri vært fri og inkluderende. Den er sterkt moderert og kontrollert, med høyere terskler ettersom forumet for debatt har lesere eller seere. Og slik bør det være. Ingen har lyst til å høre hva fem på gata tror om renta skal ned eller opp, slik dere driver med her i NRK. Det kan være underholdende når Norsk Tipping har trekning i Joker, men ikke i saker der man ønsker folk som snakker i hele setninger og bidrar med kunnskap og refleksjoner.

Fullt navn er ingen garanti for konstruktiv debatt. Som debattredaktør fikk jeg selv drapstrusler som ansvarlig for å ha moderert vekk kommentarer som var dypt krenkende mot andre i kommentarfeltet, som «du burde dø din hore» eller mot samfunnsaktører, som for eksempel at «Siv Jensen burde kastes ut av landet».

Leif Knutsen hos Minerva:

Skillet går ikke mellom akseptable og uakseptable meninger, men mellom konstruktiv og destruktiv adferd. Det er ikke de med aparte meninger som ødelegger online fora, det er bråkmakerne. De som kverulerer uten å lytte, misforstår med vilje, tvinger deres meningsmotstandere til å bruke all sin tid og sine krefter på å forklare sitt poeng om og om igjen. Deres målsetning synes å være å jage ut meningsmotstandere slik at de kan dominere debatten.

Med andre ord er det relativt få farer med å la folk utrykke ekstreme synspunkter i full offentlighet. Det er mer grunn til å være urolig over et debattklima der deltagerne stadig må bekymre seg over å bli beskyldt for å være for nær Anders Behrings Breiviks vrøvlete manifest.

Lars Gule i Politisk kvarter:

Når disse meningene da får eksistere i sine egne fora, enten nå disse foraene er tidsskrifter, organisasjoner eller som nå på egne nettsteder, så blir dette altså en type drivhus hvor disse meningene trives og utvikler seg.

Fra Kristin Clemets blogg:

Den danske liberalkonservative tankesmien Cepos, har undersøkt sammenhengen mellom såkalt hate speech og hate crime i USA og flere europeiske land. Dersom det er en sammenheng, så bør det være mer hate crime i USA enn i mange europeiske land, siden USA har en mer liberal lovgivning knyttet til ytringsfrihet.

Cepos finner ingen slik sammenheng. Tvert om er antallet hat-forbrytelser, relativt sett, langt større i land som Finland og Tyskland enn i USA. Det betyr neppe at man kan være sikker på at fri debatt fører til mindre vold, men det er i hvert fall vanskelig å konkludere motsatt: At det blir mindre vold, bare vi strammer inn på ytringsfriheten.

Derimot bør denne saken, og kanskje spesielt det som har skjedd etter terrorhandlingene, lære oss at vi kanskje bør gjøre noe med ytringskulturen i landet vårt. Det er ikke et juridisk spørsmål, men et spørsmål om hvilken atmosfære og dannelse vi vil la prege den offentlige samtale og den politiske debatt for at alle skal føle seg inkludert i demokratiet.

Debatt om Down

Her skal jeg forsøke noe nytt - om en halvtime skal jeg i en debatt/samtale i Dagsnytt 18 (som jeg er ekstremt usikker på fordi det er et følelsesladd tema). Utgangspunktet er en artikkel i Morgenbladet om hvordan personer med Down syndrom blir fremstilt i media og populærkulturen. Jeg ble utfordret til å si noe om det på bakgrunn av en kronikk jeg hadde om fosterdiagnostikk og kvinnens rett til å velge tidligere i vår.

Mitt utgangspunkt er jo det siste - retten til å velge og mulighet for fosterdiagnostikk. Derfor kan dette bli en litt rar debatt. Jeg har med noen notater i studio - (alltid beredt) - mulig disse er helt på siden og ute av kontekst - men kan jo bli spennende å høre deres tanker i kommentarfeltet under. I studio deltar blant annet Svein Tore Bergstuen fra TVNorge - som jo viser Tangerudbakken -  og en representant fra Ups & Downs.-

------------


TVNorge gjør jo at de du hvisker om i klasserommet blir det du snakker om i morgen med programmer som Tjukkholmen, Tufte og Tangerudbakken. Det er jo på grensen til spekulativt, men så lenge det lages med varme og respekt kan det fungere.
Jeg tror både Dissimillis og Tangerudbakken bidrar til noe viktig, nemlig å vise at Down syndrom ikke trenger å stå i veien for livsglede og livsutfoldelse. Det tror jeg har vært viktig både for de det gjelder og deres nærmeste.

Personer med Downs ofte blir fremstilt som glade, morsomme, musikalske, snille og gode. Å fremstille en hel gruppe slik er jo en form for diskriminering det også. Slike stereotypier kan selvsagt stemme, men mangfoldet kommer med dårlig frem når personer med Downs blir oppfattet som en gruppe og ikke enkeltindivider.

Utfordringen er når vi kommer til debatten om foreldre skal ha mulighet til å velge bort fostre som de får vite at det er noe alvorlig galt med. Vi vet at både i Norge og Danmark velger mange å avslutte svangerskap når det viser seg at fosteret som mor bærer er alvorlig sykt eller har for eksempel Down syndrom.  De aller fleste med Down blir født med hjertefeil, har flere diagnoser og alvorlige sykdommer.

Om det blir tabu å problematisere, legger det lokk på samfunnsdebatten. Det er ekstremt vanskelig å føre en fri diskusjon om den skal styres av andres såre følelser.

Men det forskjønnes også. Eksempel fra en kommentar på en blogg:

" Til tross for at han har vært ut og inn av sykehus siden han ble født, han har måttet leke med oksygenslange via nesa til lungene, så smiler og ler han. Han har hatt både lunge og hjerteproblemer, men han klarer seg så fint. " 

Og det er jo bra – men jeg må i hvert fall være så ærlig å si at jeg ønsker meg et barn som slipper å leke med oksygenslange via nesa til lungene.

Utfordringen er at det er foreldre og pårørende som har følt dette på kroppen og som synes det er problematisk, som ikke tør å stå frem. Viktige stemmer tier på grunn av det jeg vil kalle moralske reaksjoner.