Wikileaks: En hær av Davider

Frem til nå har man kunnet skille liberale demokratier og diktaturer ved at diktaturer fengslet og drepte budbringerne av dårlige nyheter, mens demokratier etterforsket og evaluerte seg selv for å ikke gjøre lignende feil igjen. Den største trusselen mot våre liberale demokratier ikke Wikileaks’ avsløringer, men hvordan vestlige demokratier med USA i spissen velger å reagere på dem.

- Aldri har informasjon vært så tilgjengelig som nå. Det er i dag flere måter å spre mer ideer til mange mennesker enn noen gang tidligere i historien. Til og med i autoritære regimer bidrar informasjonssystemer til at innbyggerne oppdager nye forhold og kan holde sine regjeringer ansvarlige for disse.

Ordene ovenfor tilhører ikke en ytterligående Wikileaks-tilhenger, men USAs utenriksminister Hillary Clinton som i en tale hyllet mulighetene ny teknologi gir for spredning av informasjon og demokrati. Hun viste til president Obamas tale i Kina der han understreket at fri flyt av informasjon styrker samfunnet og med slagside mot det kinesiske regimet hyllet det frie Internett. Talen ble holdt i Newseum i Washington, et museum for nyheter og medier, der det amerikanske grunnlovtillegget om retten til en fri presse og ytringsfrihet bokstavelig talt er hugget ut i sten – nærmere bestemt en 22 meter høy marmorblokk utenfor museet.

Det var før Wikileaks publiserte videoen der sivile irakere og journalister blir drept av amerikanske styrker. Før Wikileaks tilgjengeliggjorde 76,900 dokumenter fra operasjonene i Afghanistan. Dokumenter som USAs forsvarsminister Robert Gates for øvrig forsikret Kongressen om at ikke avslørte sensitive amerikanske opplysninger. Og ikke minst, før Wikileaks dumpet ut dokumenter med korrespondanse og rapporter fra det amerikanske diplomatkorpset.

Wikileaks, en prisbelønt nettbasert nyhetsorganisasjon spesialisert på tilgjengeliggjøring av informasjon fra varslere og dissidenter, har det siste året mer enn noe annet nyhetsmedium satt dagsorden over hele verden med sine kontroversielle lekkasjer. Til tross for at de har samarbeidet med internasjonalt høyt respekterte medier ved publisering av materialet, er det Wikileaks’ organisasjon som blir angrepet og opplever at de blir snudd ryggen til av samarbeidspartnerne Amazon og eBay. PayPal fant plutselig ut at Wikileaks bryter med deres retningslinjer etter sigende da amerikanske myndigheter fortalte dem at Wikileaks virksomhet var ulovlig, og kuttet sine betalingstjenester for de som ønsker å donere penger til organisasjonen. At PayPal samtidig tilbyr de samme tjenestene til blant annet den Ku Klux Klan-relaterte organisasjonen Knights Party setter avgjørelsen mildt sagt i et merkelig lys. At amerikanske myndigheter har til gode å referere hvilke lover organisasjonen eventuelt bryter gjør ikke saken bedre.

Kritikere av Wikileaks hevder at vi nå taper vår moralske overlegenhet og legitimitet ovenfor stater vi ikke liker å sammenligne oss med. Når Nord-Korea eller Iran kan henvise til lekkasjene og påpeke at vestlige land bedriver de samme lysskye aktiviteter som dem selv, blir det vanskeligere å irettesette dem og ilegge sanksjoner.

Men forskjellen på demokratiske stater og røverstater har da aldri vært at demokratiske stater er feilfrie. Forskjellen er måten man behandler sine kritikere og hvordan det reageres på når feil avdekkes. Frem til nå har man kunnet skille liberale demokratier og diktaturer ved at diktaturer fengslet og drepte budbringerne av dårlige nyheter, mens demokratier etterforsket og evaluerte seg selv for å ikke gjøre lignende feil igjen. Det er forfølgelsen av Wikileaks, med populistiske utspill a la Sarah Palins oppfordring om at Julian Assange burde bli "hunted like Osama bin Laden", som gjør at vi mister det moralske overtaket. Vi legitimerer forfølgelsen av dissidenter og varslere gjennom å gjøre det samme selv. Den største trusselen mot våre liberale demokratier er med andre ord ikke Wikileaks’ avsløringer, men hvordan vestlige demokratier med USA i spissen velger å reagere på dem.

I sitt varme forsvar for et fritt Internett viste Hillary Clinton til at ny teknologi i seg selv ikke tar side i kampen for frihet og fremskritt. Hun fremholdt derimot ettertrykkelig at USA er tuftet på nettopp forsvaret for en fri utveksling av ideer og informasjon.

En av Wikileaks grunnleggende ideer har vært at folk har rett til å vite på hvilket grunnlag deres folkevalgte har foretatt prioriteringer av ressurser og bruk av skattebetalernes penger, slik at de nettopp kan holde dem til ansvar ved frie valg dersom de mener prioriteringene har vært feil. Man skulle dermed tro at Wikileaks levde opp til grunnleggende amerikanske og vestlige verdier, med de feil og mangler disse fører til.

Selvsagt både kan og bør man problematisere rundt Wikileaks ufiltrerte lekkasjer og hvordan de håndterer og utøver kildekritikk. Men man kan ikke på den ene siden hylle et fritt Internett når dette gavner ens egne politiske mål, for deretter å fengsle de som utøver sin rett til å informere når det som kommer frem er ubehagelig. Prinsipper hugget ut i sten foran et museum i Washington betyr lite i forhold til rekkevidden en fri utveksling av informasjon og idèer har på Internett.

For noen år siden skrev bloggeren og juristen Glenn Reynolds boka "An army of Davids", om hvordan Internett distribuerer makt. I skrivende stund er vi vitne til at tusener av Davider samler seg for å forsvare seg mot Goliat i Operation Payback. Vi vet hvordan den forrige kampen endte.

Det nytter ikke lenger å skyte budbringeren.

------------

Oppdatert: AndreasLunde har mer om Operasjon Payback, Bård Vegard Solhjell forsvarer Wikileaks

Farlige eller bare pinlige lekkasjer?

Er Wikileaks lekkasjer farlige eller bare pinlige for verdensdiplomatiet?

Søndag kveld publiserte det nå beryktede varslernettstedet WikiLeaks over 250.000 dokumenter fra den amerikanske utenrikstjenesten. Det dreier seg hovedsakelig om telegrammer fra den amerikanske utenrikstjenesten og direktiver fra amerikansk UD.

Wikileaks frontfigur og en av grunnleggerne, Julian Assange, har lenge varslet lekkasjen, som har blitt omtalt som "verdensdiplomatiets 11. september", som mange mener vil føre til global diplomatisk krise. Noen bloggere som mener lekkasjene setter menneskeliv i fare, andre mener det er gårsdagens nyheter. Wikileaks omfattende lekkasjer er kontroversielle, men nok en gang samarbeider den nettbaserte organisasjonen med internasjonalt anerkjente medier i forbindelse med publiseringen.

Som sist er lekkasjene hovedsakelig ugraderte dokumenter, ingen er klassifisert som topp hemmelig, og ser mest ut til å være pinlige for USA, snarere enn en direkte trussel som setter liv i fare. For det meste er det informasjon som enten har vært kjent eller spekulert i blant kommentatorer og journalister verden over. Med unntak av innsamling av biometrisk informasjon fra delegater i FN, som jo er alvorlig nok, ser det meste av lekkasjene ut til å dokumentere diplomatiets liv og virke. Likesom lekkasjene fra Afghanistan primært dokumenterte at feil skjer i militære operasjoner og at folk dør i krig. Det visste vi fra før.

Statssekretær Roger Ingebrigtsten i Forsvarsdepartementet gir stemme til kritikken mot Wikileaks:
- Wikileaks har absolutt ingenting med ærlig journalistikk å gjøre. Det er et tyveri at et lands graderte informasjon. Det spres ut med kun en eneste virkning. Det skadet land og personer. Skulle ønske media tok et seriøst oppgjør med denne ukulturen, skrev han ifølge VG på sin Facebook-side.

Har det blitt "ukultur" at pressen informerer om det som skjer, avdekker kritikkverdige forhold, og ikke gir etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt? Var det i så fall galt av TV2 å avsløre at den amerikanske ambassaden i Oslo har overvåket norske borgere?

Det som gjør lekkasjene fra Wikileaks spesielt er massiviteten i informasjonen, ikke informasjonen i seg selv. Kommentarer om Italias statsminister Silvio Berlusconis fester kan da umulig komme som en bombe på landets utenriksminister, som sammenligner "avsløringene" med et terrorangrep. Dersom en italiensk avis hadde avslørt at den amerikanske ambassaden beskriver Silvio Berlusconi som «fysisk og politisk svak» og viser til «mange fester og sene netter som ikke gir ham nok søvn», så hadde det neppe vært en sensasjon etter at bildene fra toppløsfestene hans gikk verden rundt allerede ifjor. Det sensasjonelle hadde vært om ambassaden rapporterte det motsatte.

At det viser seg at USA har snakket med Sør-Korea om mulig gjenforening dersom Nord-Korea skulle kollapse slik erfaringen er med kommunistiske regimer, er i mine øyne en bra ting. Det samme er nyheten om at USA har forsøkt å få høyanriket uran fjernet fra en atomreaktor i Pakistan i frykt for at avfallet, som kan benyttes i fremstillingen av atomvåpen, skal komme på avveie. At de også står imot presset fra arabiske land som ønsker å bombe Iran, taler til deres fordel.

Det meste andre skaper mer diplomatisk krøll enn reelt farlige situasjoner. Den største trusselen er om utenriksstasjonene begynner å legge bånd på seg før de rapporterer hjem. Da kan viktig informasjon gå tapt. Men i frie samfunn må man leve med muligheten for at informasjon om politiske forhold og relasjoner kommer frem i lyset.

Det er ikke en svakhet ved demokratiet. Det er en styrke.

Les også: Uredigert virkelighet -

Oppdatert: PÅ Facebook har Henning kommentert at "ugraderte dokumenter" ufarliggjør lekkasjen. Dokumentene har vært unndratt offentligheten, som er en gradering av dokumenter. Inntil videre har ikke jeg funnet noen avsløringer fra lekkasjene som underbygger påstandene om at disse vil sette liv i fare. Gi gjerne eksempler i kommentarfeltet om du finner det.

Uredigert virkelighet

De tradisjonelle mediene har lenge sett på ny teknologi og nye medier som en trussel. Wikileaks-saken understreker snarere behovet for redigerte medier som presenterer nyheter som navet i et informasjonsunivers som lenker sammen bakgrunn, analyse, meninger og lesernes erfaringer. Informasjon blir mer verdifull jo mer den foredles.

Les hele innlegget hos Aftenposten.