Twitterfobi

De siste dagene har jeg begynte å utvikle en stadig sterkere følelse av å bli forfulgt. Av en blanding av vilt fremmede, perifert bekjente, folk jeg har hørt om og et fåtall av folk jeg kjenner. Stadig flere av meldingene i innboksen lyder "NN is now following you". Riktignok på Twitter. Men likevel.

En ting er å oppdage at fylleangst følger meg på Twitter (gah - den er overalt - OVERALT sier jeg), en annen ting er den skrudde samlingen av folk som nå forfølger meg - fra redaktører til bloggere, PR byråer til totalt ukjente. Sosiale medier begynner nesten å bli litt vel sosialt, føler jeg. Bare fordi jeg av og til oppdaterer mine 665 nærmeste venner om hva jeg driver med på Facebooks statuslinje, så er jeg litt mer skeptisk til Twitter. Hva forventer de?

Twitter er nok en av de kanalene som journalister og mediefolk som ser på seg selv som fremtidsrettede og nytenkende har skrytt av å være "the place to be" når noe skjer. Jordskjelvet i Kina har vært brukt som et eksempel.

(Bare en tanke: Hva er den mentale helsetilstanden til kilden din dersom han/hun sitter midt i en katastrofe mens den skjer, og i stedet for å raske sammen hermetikk og flaskevann for å gå i dekning i en mørk kjeller, fortsetter å skrive kortmeldinger om hva som skjer? Og hvis de twitrer fra en mørk kjeller, så reduserer vel dette nyhetsverdien ... noe?)

Uansett. Skeptisk. Nesten litt twitterfobisk om dagen. Jeg har ingen planer om å gå inn i et katastrofeområde den nærmeste tiden (vel, årsmøtet til Oslo Høyre er neste helg, men ...), er man interessert i bloggen så kan man jo lett følge den på andre måter, og dersom man er interessert i korte oppdateringer om hva jeg driver med, så - vel, bør man kanskje sjekke sin mental helsetilstand..