Svenske tilstander

Arbeiderpartiets Raymond Johansen advarte i går mot "svenske tilstander" etter neste stortingsvalg når høyrepartiene danner regjering. Siden han ikke fikk noen kritiske spørsmål fra noen medier, så satt flere av oss igjen og lurte på hva han egentlig fryktet?

En Høyre-regjering med et godt samarbeidsklima og en solid regjeringsplattform som alle partiene er innenforstått med at de jobber for, slik at man slipper å ha en av dem demonstrerende på plenen foran stortinget i tide og utide? Er han redd for å få en regjering der to av regjeringspartnerne ikke snakker dritt om den tredje?

Johansen mener at Sverige de siste årene har feilprioritert når de har brukt penger på skattelettelser i stedet for arbeids- og velferdstiltak. Han viste i innlegget til at ledigheten blant ungdom i landet nærmer seg 30 prosent (som i henhold til faktasjekken i Svenska Dagbladet viser seg å være 11,5 prosent, når man velger bort heltidsstudentene).

Skattelettelser er arbeids- og velferdstiltak. Skal man gjøre noe med ledighet, må man gjøre noe for de som skaper arbeidsplasser - ikke betale folk for å være utenfor arbeid, slik de rødgrønne vil.

Får en familie beholde mer av sin inntekt er dette velferdstiltak. Om pengene går til ferie med ungene, varme klær eller medisinsk behandling - så er det fortsatt velferd.

Arbeiderpartiet har ikke bare en grunnleggende forakt for egne regjeringspartnere, men utviser en forakt for den enkelte når man forutsetter at man må tvangsinndrive penger til staten for å drive "velferd". Foreldre sørger for ungene sine, de fleste av oss er i stand til å prioritere hva som er viktig i vår egen hverdag og vi er selv er mest kompetente på våre egne liv.

Om noe, så trenger vi mer "svenske tilstander".

-----
Noe annet, men relevant.

Hvis vi tror på mennesket, så hjelper vi hver enkelt frem gjennom å stille krav og forventninger som gjør at den enkelte søker å realisere sitt potensiale. Uten krav og forventninger forvitrer vi som mennesker og samfunn.