Terrorsaken endrer ikke motstanden mot datalagringsdirektivet

Når frykten for terror fører til at vi er mer enn villige til å bytte bort de prinsippene våre demokratier er bygget på, vinner terroristene. Frykten i seg selv er et våpen. Skal vi skremmes vekk fra våre demokratiske verdier eller skal vi kjempe for dem?

Det er mange måter å fiske i rørt vann på. Mens FrP bruker terrorsaken som et eksempel på feilslått asylpolitikk (mer om det senere), ringte Radio Norge i går og spurte om jeg trodde at tilhengerne av datalagringsdirektivet vil bruke saken i sin argumentasjon for direktivet. Utvilsomt. Terrorsaken kan også føre til at flere vil støtte innføringen av direktivet. Men terrorsaken har ikke endret på noe i forhold til verken det prinsipielle i forhold til direktivet, eller implementeringen av det.

Om terrorsaken har vist noe, så må det jo være at politiet og PST allerede har tilgang til virkemidler som avslører og muliggjør etterforskning - herunder overvåking og avlytting - ved mistanke om alvorlig kriminalitet. Gitt at det er riktig at etterforskingen av saken startet for ett år siden, skal PST og politi dermed ha hatt mulighet til å innhente, lagre og hente ut all tilgjengelig trafikkdata i minst ett år da de har hjemmel bl.a. i straffeprosessloven § 215a til å gi sikringspålegg til teleselskapene ved mistanke - nettopp for å sikre historiske trafikkdata. Siden de har kameraovervåket leiligheten til en av de mistenkte, er det rimelig å anta at de sitter på trafikkdataene også.

Den prinsipielle motstanden mot direktivet er tuftet på forsvaret av grunnlaget for den liberale rettsstaten - du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Før du er mistenkt for noe, skal ikke stat og myndighet ha anledning til å samle mulige bevis mot deg. Dette prinsippet må stå fast, uavhengig av om et flertall i befolkningen skremmes til å mene at det er verdt at all deres kommunikasjon blir overvåket for å forhindre terrorisme. Er du ikke mistenkt for noe, skal ditt privatliv vernes. Basta!

Det som definerer et liberalt demokrati er nettopp en forutsigbar rettsstat der offentlig makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes garantier som setter grenser for statens maktbruk. Rettsstat og menneskerettigheter er knyttet til grunnleggende krav og begrensninger i forholdet mellom myndighetene og den enkelte. Forutsigbarhet må også bety at rettsprinsipper holdes i hevd til tross for skiftende flertall i befolkningen på bakgrunn av enkelthendelser.

Utgangspunktet for en liberal rettsstat er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, viser all erfaring at friheten og dernest selve tryggheten vil undergraves.

Når frykten for terror fører til at vi er mer enn villige til å bytte bort de prinsippene våre demokratier er bygget på, vinner terroristene. Frykten i seg selv er et våpen. Skal vi skremmes vekk fra våre demokratiske verdier eller skal vi kjempe for dem?