I et annet liv ville jeg startet en blogg som het Dagens Funn på Finn.no.
"Ekte italienske partysko gis bort" er en instant klassiker, og jeg ler fortsatt av mannen som etter "en total vurderingssvikt" fra sin kommende svigersønn solgte Eli Engum Hagens "Gift med Carl" garantert uåpnet og diskret forsendelse.
Født sånn, eller blitt sånn
Dekanus Stig A. Slørdahl ved NTNU skriver i forskning.no:
At det er biologiske forskjeller mellom mannlige og kvinnelige hjerner, forklarer ikke det lave antallet kvinner i matematiske fag. Gutter gjør det bedre på matematikktester. SAT er en av testene som brukes for opptak på universitet i USA. Matematikkdelen utgjør en tredjedel og det er mulig å score 800 poeng.
Blant unge i 6 og 7 klasse, som er spesielt flinke i matematikk, med score over 700 var forholdet mellom gutter og jenter 13 til 1 for 30 år siden, mens forholdet i dag er 3 til 1. Dette tyder ikke på at det skyldes biologi. Biologi endrer seg ikke så raskt.
Født sånn, eller blitt sånn, var vårens store debatt. Ting tyder på at det fortsatt er fordommer som bidrar til skjev fordeling i ulike fag.Uredigert virkelighet
De tradisjonelle mediene har lenge sett på ny teknologi og nye medier som en trussel. Wikileaks-saken understreker snarere behovet for redigerte medier som presenterer nyheter som navet i et informasjonsunivers som lenker sammen bakgrunn, analyse, meninger og lesernes erfaringer. Informasjon blir mer verdifull jo mer den foredles.
Les hele innlegget hos Aftenposten.
Les hele innlegget hos Aftenposten.
Ikke best, men likest!
- Det skal ikke være lukrativt å drive barnehage, sa statssekretær i Kunnskapsdepartementet Lisbeth Rugtvedt til NRK i saken med overskriften "Vil stoppe barnehagebaronene".
Nei, tenk om noen skulle kunne tjene seg rike på omsorg eller livsnødvendigheter som for eksempel mat. Umoralsk er det. Men hvem er nå disse kyniske barnehagebaronene?
Svært ofte er det kvinner. Kvinner deltar i etableringsteamet i ni av ti barnehageetableringer. 60 prosent av barnehagelederne er kvinner og i tillegg har gründervirksomhet i barnehagesektoren stor sysselsettingseffekt.
Men la oss ta en av Norges største private barnehageeiere, Espira, som ifølge egne hjemmesider driver 59 barnehager med over 1600 medarbeidere og ca 5500 barn. Hvilke kyniske bakmenn står bak, undrer vel du. Joda, Espira Gruppens største eier er CapMan fond, hvor Sjätte AP-fonden (svensk forvalter av offentlige pensjonsmidler) og det norske statlige investeringsselskapet Argentum er blant de største investorene. CapMan er forresten et av selskapene norsk Kommunal Landspensjonskasse (KLP) investerer i med kommunalt ansattes pensjonspenger.
Heh, skulle man sett. Det var jo stat og kommune det. Men om de er så brutalt grådige, så trenger ikke det gå utover andre? Kunne de ikke instruert sine egne om å ikke ta ut utbytte?
:a oss se på beveggrunnen til en annen stor aktør. Trygge Barnehager ble grunnlagt fordi eierne ikke fikk barnehageplass. I stedet for å gi opp, startet de sin egen barnehage sammen med noen andre foreldre. Etter hvert kom idèen om å bruke de erfaringene de hadde gjort til å hjelpe andre foreldre i samme situasjon i resten hele landet. Fra 1987 og frem til i dag har de etablert nærmere 350 barnehager i 140 kommuner. Dette betyr at Trygge Barnehager har bidratt til at over 25 000 barn hver eneste dag har et trygt barnehagetilbud. Samtidig har de skapt over 5 000 arbeidsplasser.
Umoralsk. Jeg vet. Ifølge Private barnehagers landsforbund tar de private eierne bare ut omlag 1 prosent i utbytte årlig.
Det er interessant at den rødgrønne regjeringen, med alt maset om likelønn og kvinneyrker, angriper en av de sektorene der kvinner virkelig gjør seg gjeldende.
Og apropos kvinner og omsorg. Mens regjeringen etter fire år har etablert imponerende 25 flere institusjonsplasser med sin varslede satsning på eldreomsorg, er også dette et område der kvinner etablerer og leder bedrifter som leverer omsorgstjenester. Omsorgstjenester som landets statsminister stempler som dårlige. De svikter egne likelønnsløfter for kvinner i offentlig sektor, for så å mobbe kvinner som skaper en tryggere hverdag for tusenvis av mennesker på sin egen arbeidsplass.
Kvinnene sier selv i intervjuer at de starter sine egne private omsorgsbedrifter - enten det er omsorg for barn eller eldre - fordi de tror de kan levere bedre tjenester enn andre. De bidrar til innovasjon og nytenkning i en sektor hvor det ikke akkurat er dagligdags.
Men likhetsideologien til Arbeiderpartiet krever at man legger nytenkning og engasjement på hylla. Det er det ikke behov for i et land der målet ikke er best, men likest. Å snakke om mangfold når forskjeller er det verste man kan tenke seg er jo meningsløst. Men sånt biter ikke på sosialdemokrater.
Hva er egentlig galt med å tjene penger på tjenester som folk virkelig trenger og er villig til å betale for?
Nei, tenk om noen skulle kunne tjene seg rike på omsorg eller livsnødvendigheter som for eksempel mat. Umoralsk er det. Men hvem er nå disse kyniske barnehagebaronene?
Svært ofte er det kvinner. Kvinner deltar i etableringsteamet i ni av ti barnehageetableringer. 60 prosent av barnehagelederne er kvinner og i tillegg har gründervirksomhet i barnehagesektoren stor sysselsettingseffekt.
Men la oss ta en av Norges største private barnehageeiere, Espira, som ifølge egne hjemmesider driver 59 barnehager med over 1600 medarbeidere og ca 5500 barn. Hvilke kyniske bakmenn står bak, undrer vel du. Joda, Espira Gruppens største eier er CapMan fond, hvor Sjätte AP-fonden (svensk forvalter av offentlige pensjonsmidler) og det norske statlige investeringsselskapet Argentum er blant de største investorene. CapMan er forresten et av selskapene norsk Kommunal Landspensjonskasse (KLP) investerer i med kommunalt ansattes pensjonspenger.
Heh, skulle man sett. Det var jo stat og kommune det. Men om de er så brutalt grådige, så trenger ikke det gå utover andre? Kunne de ikke instruert sine egne om å ikke ta ut utbytte?
:a oss se på beveggrunnen til en annen stor aktør. Trygge Barnehager ble grunnlagt fordi eierne ikke fikk barnehageplass. I stedet for å gi opp, startet de sin egen barnehage sammen med noen andre foreldre. Etter hvert kom idèen om å bruke de erfaringene de hadde gjort til å hjelpe andre foreldre i samme situasjon i resten hele landet. Fra 1987 og frem til i dag har de etablert nærmere 350 barnehager i 140 kommuner. Dette betyr at Trygge Barnehager har bidratt til at over 25 000 barn hver eneste dag har et trygt barnehagetilbud. Samtidig har de skapt over 5 000 arbeidsplasser.
Umoralsk. Jeg vet. Ifølge Private barnehagers landsforbund tar de private eierne bare ut omlag 1 prosent i utbytte årlig.
Det er interessant at den rødgrønne regjeringen, med alt maset om likelønn og kvinneyrker, angriper en av de sektorene der kvinner virkelig gjør seg gjeldende.
Og apropos kvinner og omsorg. Mens regjeringen etter fire år har etablert imponerende 25 flere institusjonsplasser med sin varslede satsning på eldreomsorg, er også dette et område der kvinner etablerer og leder bedrifter som leverer omsorgstjenester. Omsorgstjenester som landets statsminister stempler som dårlige. De svikter egne likelønnsløfter for kvinner i offentlig sektor, for så å mobbe kvinner som skaper en tryggere hverdag for tusenvis av mennesker på sin egen arbeidsplass.
Kvinnene sier selv i intervjuer at de starter sine egne private omsorgsbedrifter - enten det er omsorg for barn eller eldre - fordi de tror de kan levere bedre tjenester enn andre. De bidrar til innovasjon og nytenkning i en sektor hvor det ikke akkurat er dagligdags.
Men likhetsideologien til Arbeiderpartiet krever at man legger nytenkning og engasjement på hylla. Det er det ikke behov for i et land der målet ikke er best, men likest. Å snakke om mangfold når forskjeller er det verste man kan tenke seg er jo meningsløst. Men sånt biter ikke på sosialdemokrater.
Hva er egentlig galt med å tjene penger på tjenester som folk virkelig trenger og er villig til å betale for?
Like barn leker best
Samme dag som regjeringen varsler forbud mot å ta ut utbytte for private barnehager som mottar offentlig støtte "fordi det er umoralsk å tjene penger" i stedet for å reinvestere dette i barnas velvære, så viser NRK en reportasje om digitale barn. Det vil si barn som får opplæring i digitale medier i barnehagen. Disse er i mindretall, til tross for at både Medietilsynet og regjeringen selv ønsker at dette skal skje på et så tidlig stadium som mulig.
Reportasjen tar utgangspunkt i barna ved Misjonshuset Barnehage i Sørum, privat sådan, som legger vekt på nettopp kreativ læring og digital kompetanse. Så viser de en ettåring som scanner en tegning.
Tilfeldig?
For det er vel ikke slik at private barnehager også bruker overskudd på å investere i kompetanse, omgivelse og læring? Men kanskje evner å både gjøre dette, samtidig som det gjøres på en så god måte at det blir et overskudd til eierne (som for allt vi vet, investerer dette i nye barnehager eller annen virksomhet).
Det sies at like barn leker best. I et sosialdemokrati betyr det at dersom ikke alle kan få nå, får ingen. Dermed må alle leke på samme måte. Helst med ergonomiske leker i tre...
Les mer om utbytte i private barnehager: – I 2008 kostet de kommunale barnehageplassene den norske stat 3,1 milliarder mer enn de private — uten at den norske stat kan dokumentere at de får mer igjen for pengene.
Reportasjen tar utgangspunkt i barna ved Misjonshuset Barnehage i Sørum, privat sådan, som legger vekt på nettopp kreativ læring og digital kompetanse. Så viser de en ettåring som scanner en tegning.
Tilfeldig?
For det er vel ikke slik at private barnehager også bruker overskudd på å investere i kompetanse, omgivelse og læring? Men kanskje evner å både gjøre dette, samtidig som det gjøres på en så god måte at det blir et overskudd til eierne (som for allt vi vet, investerer dette i nye barnehager eller annen virksomhet).
Det sies at like barn leker best. I et sosialdemokrati betyr det at dersom ikke alle kan få nå, får ingen. Dermed må alle leke på samme måte. Helst med ergonomiske leker i tre...
Les mer om utbytte i private barnehager: – I 2008 kostet de kommunale barnehageplassene den norske stat 3,1 milliarder mer enn de private — uten at den norske stat kan dokumentere at de får mer igjen for pengene.
Wikileaks - informasjon vil være fri
Wikileaks-saken understreker behovet for redigerte medier som presenterer nyheter som navet i et informasjonsunivers som lenker sammen bakgrunn, analyse, meninger og lesernes erfaringer.
Det gamle internettslagordet har fått fornyet aktualitet og innhold etter at Wikileak publiserte 92000 sider med hemmeligstemplet informasjon som berører krigen i Afghanistan. Til tross for at Sveriges utenriksminister, Carl Bild, har kalt lekkasjen ”påfallende uinteressant”, er det liten tvil om at avsløringene fra Wikileaks utgjør et skifte i hvem som rapporterer på store gravesaker og hvordan.
La meg først gjøre en ting klart. Denne bloggeren støtter innsatsen i Afghanistan og ikke minst våre soldater der. La det ikke være noen tvil om det. Dersom det er en moralsk plikt for verdenssamfunnet å ta imot asylsøkere og flyktninger, så er det en moralsk rett – men ikke plikt – å gripe inn i situasjonen som gjør at mennesker må flykte. Men denne bloggposten handler ikke om det (innlegg for eller mot krigen vil derfor bli slettet).
Wikileaks et nettsted som publiserer lekkede dokumenter fra myndigheter, bedrifter og andre organisasjoner, og samtidig holder kildene anonyme. Nettstedet blir finansiert av private donorer og tar ikke i mot penger fra statlige myndigheter eller store selskaper. De har 5 ansatte og over 1000 medarbeidere. Både ansatte og donorer er anonyme. Wikileaks har blant annet publisert samtlige meldinger sendt til og fra personsøkere i USA 11. september 2001 og senere en video av sivile og en Reuters-journalist som blir drept i et amerikansk angrep i Irak.
Foreløpig kan det se ut som at informasjonen fra de hemmeligstemplede rapportene kan minne om hva man fikk ut av personsøkermeldingene: de bekrefter for det meste det man allerede vet, men det er første gang man har fått tilgang på rådata fra militærrapporter som utfyller det bildet man allerede har.
Det er interessant at Wikileaks får det omfattende materialet først. De er et internettbasert statsløs nyhetsorganisasjon som verken er beskyttet av noe lovverk om pressens rett til å publisere både saker og beskytte kilder, men er heller ikke regulert av noen lover utover behovet for å opprettholde egen troverdighet. I stedet for å publisere råmaterialet rett ut, valgte Wikileaks å gi det eksklusivt til tre internasjonalt anerkjente medier – Der Spiegel, The Guardian og The New York Times - som alle tre leverer eksemplariske presentasjoner av saken. De har hatt tid til å koordinere tidspunktet for publisering, samt planlegge hvordan det omfattende dataene kan presenteres for leseren som en helhetlig nyhetsopplevelse der analyse, kommentarer, intervjuer og grafer er tett linket sammen med video, bilde og muligheten for å diskutere betydningen av avsløringene (en stakkars blogger kan jo gråte av lykke av mindre… nok om det).
De tradisjonelle mediene har lenge sett på ny teknologi og nye medier som en trussel mot deres virksomhet. Wikileaks-saken understreker snarere behovet for redigerte medier som presenterer nyheter som navet i et informasjonsunivers som lenker sammen bakgrunn, analyse, meninger og lesernes erfaringer. Det er ikke gitt at det vil være dagens nyhetsorganisasjoner som vil være best på dette, men enn så lenge har de overtaket når det gjelder kompetansen på det redigerte produktet. Informasjon blir mer verdifullt jo mer den foredles, fylles ut og settes i kontekst. Dette kan internettbrukerne hjelpe til med, men internetts logikk går først og fremst ut på at informasjon vil være fri. Det har Wikileaks bevist.
Det sies at det første som dør i krig er sannheten. Dersom Wikileaks publisering skal ha noen verdi utover sensasjonen av at så mange hemmeligholdte dokumenter blir offentliggjort på en gang, må fakta sjekkes, innhold verifiseres og påstander kontrolleres. Hendelsesrapporter er ofte påstander om rapporterte hendelser som ikke er verifisert. Det kan være greit å huske før man baserer en eventuell ny politikk i Afghanistan på bakgrunn av denne offentliggjørelsen. Dersom det er riktig som Carl Bildt antyder, nemlig at det meste er kjent fra før og i realiteten ikke påvirker nåværende forhold, så gir uansett de lekkede dokumentene oss et unikt bilde av krigens harde realiteter.
Oppdatert: Obama - Ikke noe nytt i krigslekkasjene
Har det forekommet krigsforbrytelser så er forbryteren den som har utført handlingen, ikke den som varsler om det. Informasjon om dette er et gode, fordi det i tillegg til å få gjerningsmennene straffet, så kan bidra til endret strategi og taktikk som igjen kan føre til et bedre tillitsforhold mellom afghanere og styrkene som er i landet.
Det tjener ingen at informasjon om overtramp blir hemmeligholdt og feiet under teppet. Informasjon vil være fri!
Det gamle internettslagordet har fått fornyet aktualitet og innhold etter at Wikileak publiserte 92000 sider med hemmeligstemplet informasjon som berører krigen i Afghanistan. Til tross for at Sveriges utenriksminister, Carl Bild, har kalt lekkasjen ”påfallende uinteressant”, er det liten tvil om at avsløringene fra Wikileaks utgjør et skifte i hvem som rapporterer på store gravesaker og hvordan.
La meg først gjøre en ting klart. Denne bloggeren støtter innsatsen i Afghanistan og ikke minst våre soldater der. La det ikke være noen tvil om det. Dersom det er en moralsk plikt for verdenssamfunnet å ta imot asylsøkere og flyktninger, så er det en moralsk rett – men ikke plikt – å gripe inn i situasjonen som gjør at mennesker må flykte. Men denne bloggposten handler ikke om det (innlegg for eller mot krigen vil derfor bli slettet).
Wikileaks et nettsted som publiserer lekkede dokumenter fra myndigheter, bedrifter og andre organisasjoner, og samtidig holder kildene anonyme. Nettstedet blir finansiert av private donorer og tar ikke i mot penger fra statlige myndigheter eller store selskaper. De har 5 ansatte og over 1000 medarbeidere. Både ansatte og donorer er anonyme. Wikileaks har blant annet publisert samtlige meldinger sendt til og fra personsøkere i USA 11. september 2001 og senere en video av sivile og en Reuters-journalist som blir drept i et amerikansk angrep i Irak.
Foreløpig kan det se ut som at informasjonen fra de hemmeligstemplede rapportene kan minne om hva man fikk ut av personsøkermeldingene: de bekrefter for det meste det man allerede vet, men det er første gang man har fått tilgang på rådata fra militærrapporter som utfyller det bildet man allerede har.
Det er interessant at Wikileaks får det omfattende materialet først. De er et internettbasert statsløs nyhetsorganisasjon som verken er beskyttet av noe lovverk om pressens rett til å publisere både saker og beskytte kilder, men er heller ikke regulert av noen lover utover behovet for å opprettholde egen troverdighet. I stedet for å publisere råmaterialet rett ut, valgte Wikileaks å gi det eksklusivt til tre internasjonalt anerkjente medier – Der Spiegel, The Guardian og The New York Times - som alle tre leverer eksemplariske presentasjoner av saken. De har hatt tid til å koordinere tidspunktet for publisering, samt planlegge hvordan det omfattende dataene kan presenteres for leseren som en helhetlig nyhetsopplevelse der analyse, kommentarer, intervjuer og grafer er tett linket sammen med video, bilde og muligheten for å diskutere betydningen av avsløringene (en stakkars blogger kan jo gråte av lykke av mindre… nok om det).
De tradisjonelle mediene har lenge sett på ny teknologi og nye medier som en trussel mot deres virksomhet. Wikileaks-saken understreker snarere behovet for redigerte medier som presenterer nyheter som navet i et informasjonsunivers som lenker sammen bakgrunn, analyse, meninger og lesernes erfaringer. Det er ikke gitt at det vil være dagens nyhetsorganisasjoner som vil være best på dette, men enn så lenge har de overtaket når det gjelder kompetansen på det redigerte produktet. Informasjon blir mer verdifullt jo mer den foredles, fylles ut og settes i kontekst. Dette kan internettbrukerne hjelpe til med, men internetts logikk går først og fremst ut på at informasjon vil være fri. Det har Wikileaks bevist.
Det sies at det første som dør i krig er sannheten. Dersom Wikileaks publisering skal ha noen verdi utover sensasjonen av at så mange hemmeligholdte dokumenter blir offentliggjort på en gang, må fakta sjekkes, innhold verifiseres og påstander kontrolleres. Hendelsesrapporter er ofte påstander om rapporterte hendelser som ikke er verifisert. Det kan være greit å huske før man baserer en eventuell ny politikk i Afghanistan på bakgrunn av denne offentliggjørelsen. Dersom det er riktig som Carl Bildt antyder, nemlig at det meste er kjent fra før og i realiteten ikke påvirker nåværende forhold, så gir uansett de lekkede dokumentene oss et unikt bilde av krigens harde realiteter.
Oppdatert: Obama - Ikke noe nytt i krigslekkasjene
Har det forekommet krigsforbrytelser så er forbryteren den som har utført handlingen, ikke den som varsler om det. Informasjon om dette er et gode, fordi det i tillegg til å få gjerningsmennene straffet, så kan bidra til endret strategi og taktikk som igjen kan føre til et bedre tillitsforhold mellom afghanere og styrkene som er i landet.
Det tjener ingen at informasjon om overtramp blir hemmeligholdt og feiet under teppet. Informasjon vil være fri!
xLDno>no GoogleC
Oppdatert
Det lovløse fellesskapet
Forbudt ved lov, legalisert ved hjelpesløshet.
Justisminister Knut Storberget sier til Dagbladet i dag at det må jobbes hardere for å få tatt bakmennene og at politiet må prioritere. Fra et parti som ikke legger fingrene mellom for å regulere folks hverdag og liv gjennom påbud og forbud, høres det unektelig litt merkelig ut. At politiet svikter sine kjerneoppgaver - å sikre liv, frihet og eiendom - når de stadig vekk blir pålagt nye oppgaver burde ikke overraske noen. Forbudet mot prostitusjon, en kampsak for mange i Arbeiderpartiet og SV, blir nå i prinsippet legalisert. Det samme blir narkotikasalg, tigging og utelivsvold.
Argumentet er at de skal ta de store fiskene. Men det blir bare flere store fisker, jo flere små de kan leve av. Samtidig sender man signaler til barn og unge som går forbi khattyggende menn i arbeidsfør alder på Grønland og som ser åpenlys omsetting av narkotika i nærmiljøet sitt om at det er greit. Man kan bryte lovverket uten at det får noen konsekvens. Respekten for lov, orden og myndigheter forvitres, samtidig som at terskelen for å selv bli en del av Arbeiderpartiets nye lovløse fellesskap senkes. Når det blir mer lønnsomt og enklere å slippe unna med kriminelle handliger enn å få og leve av en vanlig jobb, så vil flere velge enkleste motstands vei.
Under valgkampen i fjor inviterte Arbeiderpartiet til et "ta gata tilbake"-møte på Grønland, næringsrepresentant for næringsinteressene på Grønland, Marit Voldseth, kunne fortelle at narkolangerne brukte brevvekten på Grønland postkontor til å veie ut stoffet til kjøperne. Reaksjonen fra politiet når ansatte ringte for å be om hjelp var "Ja, er det forbud mot å veie noe annet enn brev, da?"
Videre fortalte Voldseth om små butikker og næringsvirksomhet som ikke lenger orket å kjempe mot ran, butikktyveri, vold og trusler i området og flyttet ut. Dette skjer altså tohundre meter fra Grønland politihus. Storberget satt ved siden av og nikket til det Voldseth hadde å si, og sa at sånn skal det ikke være. Mon det.
Den svarte økonomien trenger ikke ta hensyn til arbeidslivsbestemmelser, åpningstider, butikkkvadratmeter, pensjonsforlik, lønnsoppgjør eller LOs sommerpatrulje. Den blomstrer fritt når den møter få hindringer på bekostning av lovlydig næringsvirksomhet. Den rekrutterer lett, når konsekvensene for lovbrudd er minimale. Storberget har nå sittet som justisminister i en flertallsregjering i fem år. I de fem årene har det lovløse fellesskapet vokst seg sterkere.
Det regjeringen ikke liker forbyr de ved lov, det de ikke klarer å håndtere legaliseres ved hjelpesløshet.
Les også: Glemt i soningskø, slipper fengsel og Drapsdømt tok kollektivtrafikk
Justisminister Knut Storberget sier til Dagbladet i dag at det må jobbes hardere for å få tatt bakmennene og at politiet må prioritere. Fra et parti som ikke legger fingrene mellom for å regulere folks hverdag og liv gjennom påbud og forbud, høres det unektelig litt merkelig ut. At politiet svikter sine kjerneoppgaver - å sikre liv, frihet og eiendom - når de stadig vekk blir pålagt nye oppgaver burde ikke overraske noen. Forbudet mot prostitusjon, en kampsak for mange i Arbeiderpartiet og SV, blir nå i prinsippet legalisert. Det samme blir narkotikasalg, tigging og utelivsvold.
Argumentet er at de skal ta de store fiskene. Men det blir bare flere store fisker, jo flere små de kan leve av. Samtidig sender man signaler til barn og unge som går forbi khattyggende menn i arbeidsfør alder på Grønland og som ser åpenlys omsetting av narkotika i nærmiljøet sitt om at det er greit. Man kan bryte lovverket uten at det får noen konsekvens. Respekten for lov, orden og myndigheter forvitres, samtidig som at terskelen for å selv bli en del av Arbeiderpartiets nye lovløse fellesskap senkes. Når det blir mer lønnsomt og enklere å slippe unna med kriminelle handliger enn å få og leve av en vanlig jobb, så vil flere velge enkleste motstands vei.
Under valgkampen i fjor inviterte Arbeiderpartiet til et "ta gata tilbake"-møte på Grønland, næringsrepresentant for næringsinteressene på Grønland, Marit Voldseth, kunne fortelle at narkolangerne brukte brevvekten på Grønland postkontor til å veie ut stoffet til kjøperne. Reaksjonen fra politiet når ansatte ringte for å be om hjelp var "Ja, er det forbud mot å veie noe annet enn brev, da?"
Videre fortalte Voldseth om små butikker og næringsvirksomhet som ikke lenger orket å kjempe mot ran, butikktyveri, vold og trusler i området og flyttet ut. Dette skjer altså tohundre meter fra Grønland politihus. Storberget satt ved siden av og nikket til det Voldseth hadde å si, og sa at sånn skal det ikke være. Mon det.
Den svarte økonomien trenger ikke ta hensyn til arbeidslivsbestemmelser, åpningstider, butikkkvadratmeter, pensjonsforlik, lønnsoppgjør eller LOs sommerpatrulje. Den blomstrer fritt når den møter få hindringer på bekostning av lovlydig næringsvirksomhet. Den rekrutterer lett, når konsekvensene for lovbrudd er minimale. Storberget har nå sittet som justisminister i en flertallsregjering i fem år. I de fem årene har det lovløse fellesskapet vokst seg sterkere.
Det regjeringen ikke liker forbyr de ved lov, det de ikke klarer å håndtere legaliseres ved hjelpesløshet.
Les også: Glemt i soningskø, slipper fengsel og Drapsdømt tok kollektivtrafikk
Sosialt rollespill
«Gnothi seauton» - «Erkjenn deg selv» var innskriften over portalen til Apollons tempel i Delfi. I den digitale tidsalder synes dette å være byttet ut med YouTubes slagord «Broadcast yourself». Fra selvrefleksjon til selvdistribusjon. Med muligheten for å kringkaste seg selv via sosiale medier kommer debatten om hvilket «jeg» man kan eller skal kringkaste.
Som kollega, søster, kjæreste eller venn, fyller vi ulike roller og beveger oss i forskjellige sfærer som vi tilpasser oss til. Problemet oppstår når barrierene mellom de ulike sosiale sfærene brytes ned og skillene mellom vårt private og offentlige jeg viskes ut.
Vår syke rettsstat
Dersom de som rammes av kriminalitet opplever at det som en dobbel urett - at de først blir utsatt for kriminalitet og deretter oversett av politi og rettsvesen, så utgjør dette et svært alvorlig demokratisk problem.
Dagbladet følger opp saken der professor og lærer ved Politihøyskolen, Paul Larsson, sier at kriminalitet kan lønne seg for de rike og mektige. En merkelig vinkling. Ifølge politiet var oppklaringsprosenten for vinningskriminalitet i 2009 på 15,6%. Kriminalitet lønner seg ikke bare for de rike og mektige. Kriminalitet lønner seg i Norge. Punktum. Skal man se på skjevheter i systemet, bør man like gjerne se på hvem som i hovedsak rammes av kriminelle handlinger.
Økonomisk kriminalitet utgjorde 2,6 prosent av alle anmeldte forbrytelser i første halvår 2010 (rapport fra politiet - pdf) og rammer først og fremst selskaper eller organisasjoner. Vinningsforbrytelsene utgjør 57,5 prosent og rammer vanlige folk - deg og meg.
Man skal på ingen måte ta lett på økonomisk kriminalitet. Svarte penger utgjør rundt 15% av totaløkonomien i Norge, ca. 360 milliarder kroner, og går blant annet går med til å finansiere organisert kriminalitet og lysskye miljøer. Det er viktig at arbeidet prioriteres og at politiet har ressurser og ikke minst kompetanse til å etterforske avansert økonomisk kriminalitet. Ingen er uenig i det.
Men når den kriminaliteten som rammer folk flest har lavest oppklaringsprosent, så gjør det noe med vår tillitt til politi og myndigheter. Når tyveri og innbrudd med tap av verdier på under hundretusen kroner ikke etterforskes, så er det det som er klassejustis. For de som rammes av innbrudd (kun 8% oppklares i Oslo) vil tap av verdier for 80 000 kroner svi mer for de som har lite fra før, enn om større verdier blir tapt i et hushold som også besitter større bankkonti og flere verdifulle gjenstander. Det er klassejustis, det.
For meg er det irrelevant om de som begår lovbrudd er rike eller ikke, så lenge de blir tatt. Vi ser en økning i vinningskriminalitet, innbrudd og grove ran - organisert kriminalitet fra øst-europa, som inkluderer alt fra organiserte lommetyverier i Oslo sentrum til innbruddsraid rundt om i landet. Bandene avskrekkes på ingen måte av verdens beste soningsforhold.
Riksrevisjonen har slaktet politiets innsats mot organisert kriminalitet, og Politiets Fellesforbund mener politiet prioriterer de enkleste sakene. I dag sier professor Per Ole Johansen ved Universitetet i Oslo at manglende etterforskning av økonomisk kriminalitet fører til flere lovbrudd. Han mener dessuten å vite at mange i finansmiljøene følger med på politiets kapasitet og fristes til å begå kriminalitet når de ser at det er liten sjanse for å bli tatt.
Det er jo ikke utenkelig at den samme mekanismen også gjelder annen type kriminalitet. Når vinningskriminalitet, som lommetyverier og innbrudd, blir nedprioritert, så tar det ikke lang tid før organiserte kriminelle utnytter dette. Når salget av det narkotiske stoffet khat foregår åpenlyst på Grønland i Oslo, så er det ikke utenkelig at narkotikasalg generelt også øker. Samtidig slites lovlydige borgeres tillitt til myndigheter og rettsvesen.
Vern og sikring av borgernes rett til liv, frihet og eiendom er staten og myndighetenes kjerneoppgaver. Sviktes disse, uthules den demokratiske rettsstatens fundament. Dersom de som rammes av kriminalitet opplever at det som en dobbel urett - at de først blir utsatt for kriminalitet og deretter oversett av politi og rettsvesen, så utgjør dette et svært alvorlig demokratisk problem. Da hjelper det lite med en justisminister som skryter av at vi også uthuler rettsstaten i motsatt ende, nemlig ved å fjerne prinsippet om likhet for loven gjennom å forskjellsbehandle østeuropeere i det norske rettssystemet.
Symptomene på en syk rettsstat er altfor alvorlige til at debatten om den reduseres til nok en riking-debatt.
Dagbladet følger opp saken der professor og lærer ved Politihøyskolen, Paul Larsson, sier at kriminalitet kan lønne seg for de rike og mektige. En merkelig vinkling. Ifølge politiet var oppklaringsprosenten for vinningskriminalitet i 2009 på 15,6%. Kriminalitet lønner seg ikke bare for de rike og mektige. Kriminalitet lønner seg i Norge. Punktum. Skal man se på skjevheter i systemet, bør man like gjerne se på hvem som i hovedsak rammes av kriminelle handlinger.
Økonomisk kriminalitet utgjorde 2,6 prosent av alle anmeldte forbrytelser i første halvår 2010 (rapport fra politiet - pdf) og rammer først og fremst selskaper eller organisasjoner. Vinningsforbrytelsene utgjør 57,5 prosent og rammer vanlige folk - deg og meg.
Man skal på ingen måte ta lett på økonomisk kriminalitet. Svarte penger utgjør rundt 15% av totaløkonomien i Norge, ca. 360 milliarder kroner, og går blant annet går med til å finansiere organisert kriminalitet og lysskye miljøer. Det er viktig at arbeidet prioriteres og at politiet har ressurser og ikke minst kompetanse til å etterforske avansert økonomisk kriminalitet. Ingen er uenig i det.
Men når den kriminaliteten som rammer folk flest har lavest oppklaringsprosent, så gjør det noe med vår tillitt til politi og myndigheter. Når tyveri og innbrudd med tap av verdier på under hundretusen kroner ikke etterforskes, så er det det som er klassejustis. For de som rammes av innbrudd (kun 8% oppklares i Oslo) vil tap av verdier for 80 000 kroner svi mer for de som har lite fra før, enn om større verdier blir tapt i et hushold som også besitter større bankkonti og flere verdifulle gjenstander. Det er klassejustis, det.
For meg er det irrelevant om de som begår lovbrudd er rike eller ikke, så lenge de blir tatt. Vi ser en økning i vinningskriminalitet, innbrudd og grove ran - organisert kriminalitet fra øst-europa, som inkluderer alt fra organiserte lommetyverier i Oslo sentrum til innbruddsraid rundt om i landet. Bandene avskrekkes på ingen måte av verdens beste soningsforhold.
Riksrevisjonen har slaktet politiets innsats mot organisert kriminalitet, og Politiets Fellesforbund mener politiet prioriterer de enkleste sakene. I dag sier professor Per Ole Johansen ved Universitetet i Oslo at manglende etterforskning av økonomisk kriminalitet fører til flere lovbrudd. Han mener dessuten å vite at mange i finansmiljøene følger med på politiets kapasitet og fristes til å begå kriminalitet når de ser at det er liten sjanse for å bli tatt.
Det er jo ikke utenkelig at den samme mekanismen også gjelder annen type kriminalitet. Når vinningskriminalitet, som lommetyverier og innbrudd, blir nedprioritert, så tar det ikke lang tid før organiserte kriminelle utnytter dette. Når salget av det narkotiske stoffet khat foregår åpenlyst på Grønland i Oslo, så er det ikke utenkelig at narkotikasalg generelt også øker. Samtidig slites lovlydige borgeres tillitt til myndigheter og rettsvesen.
Vern og sikring av borgernes rett til liv, frihet og eiendom er staten og myndighetenes kjerneoppgaver. Sviktes disse, uthules den demokratiske rettsstatens fundament. Dersom de som rammes av kriminalitet opplever at det som en dobbel urett - at de først blir utsatt for kriminalitet og deretter oversett av politi og rettsvesen, så utgjør dette et svært alvorlig demokratisk problem. Da hjelper det lite med en justisminister som skryter av at vi også uthuler rettsstaten i motsatt ende, nemlig ved å fjerne prinsippet om likhet for loven gjennom å forskjellsbehandle østeuropeere i det norske rettssystemet.
Symptomene på en syk rettsstat er altfor alvorlige til at debatten om den reduseres til nok en riking-debatt.
Milagro o ley de la atracción?
El día antes acabó, sin saber que era lo que estaba pasando, solo sabias que no entendías nada de lo que ocurría.
Tenias un vacío, provocado por los acontecimientos que estaban sucediendo que te provocaban una serie de diferentes estados de humor, como si tú fueses parte de esa agua que cae por una altísima cascada, indefenso y abandonado a tu suerte, te sientes parte de ese vapor de agua que no acaba de caer contra el suelo, flotas recordando lo que te sucedió.
De repente descubres que hoy es un nuevo día y piensas en la ley de la atracción, piensas que lo mejor es que las cosas ocurran y que lo que tú quieres es que todo se arregle de la mejor forma posible.
Accionas un interruptor y cambias tu humor. Decides que hoy es otro día y que este nuevo día será mucho mejor, te levantas cantando una nueva versión, poniéndole una cara y una nueva letra, una letra positiva a ese gran problema del día anterior.
Parece mentira, pero de repente llevas unas horas trabajando y resulta que todo llega a una solución, lo que ayer se veía negro, ahora tiene otro color.
Tan solo con tu actitud positiva has cambiado todo aquello que te parecía lo peor, es la magia de la atracción, lo que pudiera parecer un milagro es una ley que pocos conocen.
Hva om Roman Polanski var en FrPer?
Hollywoods moralske kompass er åpenbart tilpasset et annet terreng enn det de fleste av oss er vant til å ferdes i.
- Det er en enorm tilfredsstillelse og en stor lettelse etter den lidelsen Roman Polanski og hans familie har måttet gjennomgå, sa Roman Polanskis forsvarer Herve Temime da filmregissøren ble løslatt fra husarrest i Sveits og besluttet ikke utlevert til USA.
Tilfredsstillelse fikk også Polanski i 1977, da han dopet og voldtok en 13-åring vaginalt og analt, en hendelse han ikke bare har innrømmet, men også har blitt dømt for i USA. Polanski rømte fra amerikanske myndigheter og har siden kunne leve fritt i Frankrike. Det er mulig det er det siste Herve Temime mener når han snakker om "lidelse". For det er ikke en 13-årig jentes tanker og følelser som står i sentrum når en prisbelønt kulturpersonlighet voldtar.
Den da 43 år gamle filmregissøren tok med 13-åringen til Jack Nicholsons eiendom for å ta bilder, og hoppet selv i boblebadet etter endt fotografering. Til tross for den mindreårige jentas protester, kysset han henne, forsøkte å få henne kåt ved å slikke henne, helte i henne champagne og ga henne piller for å redusere motstanden før han penetrerte henne både vaginalt og analt. Det er altså en 13-årig jente mot en 43-årig mektig filmskaper vi her snakker om.
Vi kaller det "grooming" når overgripere prøver å bli kjent med barn og unge for å bygge opp et tillitsforhold. De utgir seg gjerne for å være en fotograf, som kan oppfylle drømmen om å bli modell og overtaler ofrene til å kle av seg foran kamera. En vanlig trussel går deretter ut på at bildene eller filmene sendes til venner, kjente eller blir lagt ut på nett dersom ikke offeret gjør som overgriperen sier. Neste skritt er fysisk overgrep. Skam og skyldfølelse er allerede plassert hos offeret, som er villig til å gjøre som overgriper sier for at ikke mor og far skal få vite hvor dumme de har vært - eller at venner får vite at de trodde de var så pene at de kunne bli modell, og ble voldtatt i stedet. Dum og innbilsk samtidig.
Roman Polanski trengte ikke lure offeret sitt. Han var allerede en kjent som både filmskaper og fotograf. Han kunne utvilsomt hjelpe i gang en karriere. Han brukte nesten en dag på å ta bilder av sitt mindreårige offer i ulike settinger. Sakte, men sikkert, kunne han helle i henne champagne før han avsluttet bildesesjonen i boblebadet sammen med henne.
Det er sjelden man ønsker at en overgrepssak burde bli møtt med taushet. Men i akkurat denne saken hadde det nesten vært bedre enn reaksjonene fra skuespillere, filmskapere og kulturpersonligheter.
Et lite feiltrinn, ifølge hans venn Otto Weisser, sveitsisk filmskaper. En holdning som ser ut til å deles av flere. Filmlegender som Martin Scorsese, Woody Allen og Pedro Almodovar har signert et opprop om å frigi den høyt respekterte overgriperen. Whoopi Goldberg sa på talkshowet "The View" at det ikke var snakk om et "rape rape". For de fleste av oss holder "rape" lenge, men Hollywoods moralske kompass er åpenbart tilpasset et annet terreng enn det de fleste av oss er vant til å ferdes i.
Tenk om Roman Polanski hadde vært en noenlunde kjent forretningsmann? Eller enda verre - en republikaner? Ville allmennheten vært så tilgivende? Ville man fortsatt kjøpe produktene til en kjent overgriper - uansett hvor gode de var? Ville man jobbet for han, forsvart han offentlig - og redusert voldtekten av en mindreårig til "et lite feiltrinn"?
Hva om Roman Polanski hadde vært en FrPer i Norge. Hvordan hadde den offentlige reaksjonen sett ut da?
- Det er en enorm tilfredsstillelse og en stor lettelse etter den lidelsen Roman Polanski og hans familie har måttet gjennomgå, sa Roman Polanskis forsvarer Herve Temime da filmregissøren ble løslatt fra husarrest i Sveits og besluttet ikke utlevert til USA.
Tilfredsstillelse fikk også Polanski i 1977, da han dopet og voldtok en 13-åring vaginalt og analt, en hendelse han ikke bare har innrømmet, men også har blitt dømt for i USA. Polanski rømte fra amerikanske myndigheter og har siden kunne leve fritt i Frankrike. Det er mulig det er det siste Herve Temime mener når han snakker om "lidelse". For det er ikke en 13-årig jentes tanker og følelser som står i sentrum når en prisbelønt kulturpersonlighet voldtar.
Den da 43 år gamle filmregissøren tok med 13-åringen til Jack Nicholsons eiendom for å ta bilder, og hoppet selv i boblebadet etter endt fotografering. Til tross for den mindreårige jentas protester, kysset han henne, forsøkte å få henne kåt ved å slikke henne, helte i henne champagne og ga henne piller for å redusere motstanden før han penetrerte henne både vaginalt og analt. Det er altså en 13-årig jente mot en 43-årig mektig filmskaper vi her snakker om.
Vi kaller det "grooming" når overgripere prøver å bli kjent med barn og unge for å bygge opp et tillitsforhold. De utgir seg gjerne for å være en fotograf, som kan oppfylle drømmen om å bli modell og overtaler ofrene til å kle av seg foran kamera. En vanlig trussel går deretter ut på at bildene eller filmene sendes til venner, kjente eller blir lagt ut på nett dersom ikke offeret gjør som overgriperen sier. Neste skritt er fysisk overgrep. Skam og skyldfølelse er allerede plassert hos offeret, som er villig til å gjøre som overgriper sier for at ikke mor og far skal få vite hvor dumme de har vært - eller at venner får vite at de trodde de var så pene at de kunne bli modell, og ble voldtatt i stedet. Dum og innbilsk samtidig.
Roman Polanski trengte ikke lure offeret sitt. Han var allerede en kjent som både filmskaper og fotograf. Han kunne utvilsomt hjelpe i gang en karriere. Han brukte nesten en dag på å ta bilder av sitt mindreårige offer i ulike settinger. Sakte, men sikkert, kunne han helle i henne champagne før han avsluttet bildesesjonen i boblebadet sammen med henne.
Det er sjelden man ønsker at en overgrepssak burde bli møtt med taushet. Men i akkurat denne saken hadde det nesten vært bedre enn reaksjonene fra skuespillere, filmskapere og kulturpersonligheter.
Et lite feiltrinn, ifølge hans venn Otto Weisser, sveitsisk filmskaper. En holdning som ser ut til å deles av flere. Filmlegender som Martin Scorsese, Woody Allen og Pedro Almodovar har signert et opprop om å frigi den høyt respekterte overgriperen. Whoopi Goldberg sa på talkshowet "The View" at det ikke var snakk om et "rape rape". For de fleste av oss holder "rape" lenge, men Hollywoods moralske kompass er åpenbart tilpasset et annet terreng enn det de fleste av oss er vant til å ferdes i.
Tenk om Roman Polanski hadde vært en noenlunde kjent forretningsmann? Eller enda verre - en republikaner? Ville allmennheten vært så tilgivende? Ville man fortsatt kjøpe produktene til en kjent overgriper - uansett hvor gode de var? Ville man jobbet for han, forsvart han offentlig - og redusert voldtekten av en mindreårig til "et lite feiltrinn"?
Hva om Roman Polanski hadde vært en FrPer i Norge. Hvordan hadde den offentlige reaksjonen sett ut da?
Dagens zensasjon
Det er ikke noe nytt at de rødgrønne tror på løsninger som ikke virker, men zen-coaching var en ny vri. Det er vel kanskje positivt at våre statsråder trener hjernen til å være mer tilstede.
Ooooom.
- Klassisk coaching Zen, eller tilstedeværelse, går som en rød tråd gjennom Møllers rådgivning til toppledere. Møller opplyste at dette handler om å ta kontroll over en overtenkende hjerne, og at den viktigste metoden er å trene hjernen til å være mer til stede.I stedet for å kritisere Navarsete for å bruke skattepenger på dette, så vil jeg heller oppfordre de andre statsrådene til å følge på. Om ikke annet, så frigjør dette i hvert fall tid fra å finne på annen ugagn. Inntil regjeringen får sin fortjente avløsning får heller vi andre finne vårt indre stille rom som vi kan trekke oss tilbake til når frustrasjonene blir for store.
Ooooom.
Vil flytte - men klarer ikke?
Nationen har bestilt en undersøkelse fra Sentio som viser at 37 prosent av Oslos befolkning ikke ønsker ikke å bo i hovedstaden. Mindre asfalt og mer landlige omgivelser frister mer.
Her er spørsmålet - dersom dette er riktig, hva i helvete stopper dem? Dersom Oslo-folk fristes mer av landlige omgivelser enn av asfalt, hvorfor går flyttestrømmen til Oslo, ikke fra?
Noen av de utfordringene Oslo står ovenfor er nettopp på grunn av at flere velger å bli i byen, også etter at de har fått barn, at flere flytter til byen - til tross for all verdens subsidier til distrikta uttafor, og at færre flytter tilbake til der de kom fra etter endte studier.
Hva var spørsmålet til Sentio? "Dersom du får nedbetalt alle lån, får gratis tomt og hus, samt dekket alle kostnader for flytting, kunne du da tenke deg å flytte på landet?"
Det er ikke noen "trend" dersom folk andre steder svarer det samme. Det er en trend om folk faktisk gjør noe med det. Velger de å bli i byen, så er ønsket om en interessant jobb, nærhet til kultur- og uteliv, utdanning og et mangfoldig menneskeliv kanskje høyere enn ønsket om å bo et sted der naboen har mer lyst til å skyte ulv enn å snakke i hele setninger og det står "mjølk" på melkekartongen.
Med tanke på at du kan selge en ettroms leilighet i Oslo og få et hus som fortoner seg som et slott i store deler av verden for samme sum utenfor byen, så er påstanden om at en av fire ikke vil bo i Oslo helt på jordet. Noe som er vante omgivelser for Nationen.
Her er spørsmålet - dersom dette er riktig, hva i helvete stopper dem? Dersom Oslo-folk fristes mer av landlige omgivelser enn av asfalt, hvorfor går flyttestrømmen til Oslo, ikke fra?
Noen av de utfordringene Oslo står ovenfor er nettopp på grunn av at flere velger å bli i byen, også etter at de har fått barn, at flere flytter til byen - til tross for all verdens subsidier til distrikta uttafor, og at færre flytter tilbake til der de kom fra etter endte studier.
Hva var spørsmålet til Sentio? "Dersom du får nedbetalt alle lån, får gratis tomt og hus, samt dekket alle kostnader for flytting, kunne du da tenke deg å flytte på landet?"
Det er ikke noen "trend" dersom folk andre steder svarer det samme. Det er en trend om folk faktisk gjør noe med det. Velger de å bli i byen, så er ønsket om en interessant jobb, nærhet til kultur- og uteliv, utdanning og et mangfoldig menneskeliv kanskje høyere enn ønsket om å bo et sted der naboen har mer lyst til å skyte ulv enn å snakke i hele setninger og det står "mjølk" på melkekartongen.
Med tanke på at du kan selge en ettroms leilighet i Oslo og få et hus som fortoner seg som et slott i store deler av verden for samme sum utenfor byen, så er påstanden om at en av fire ikke vil bo i Oslo helt på jordet. Noe som er vante omgivelser for Nationen.
Lov å tenke sjæl
Frustrerte velgere slakter stortingsrepresentantenes evne til å ta personlig ansvar etter etter flere episoder der informasjon om manglende evne til å tenke sjæl har kommet på avveie.
VG skriver at minst fire ganger de siste to årene har representanter opplevd at telefoner de leverer til reparasjon gis ut igjen til stortingskollegaer uten at private bilder, tekstmeldinger og kontakter er slettet.
Er det mulig her å påpeke at vi som velgere må kunne forvente at våre folkevalgte behandler sensitiv informasjon på en litt mindre lemfeldig måte?
Dersom man leverer fra seg en mobiltelefon med alt innhold til noen andre, så er det fortsatt en selv som er ansvarlig for dette. Enig med Tiram her - Det er lov å slette bilder fra telefonen sjøl, heller enn å stole på IT-avdelinga.
VG skriver at minst fire ganger de siste to årene har representanter opplevd at telefoner de leverer til reparasjon gis ut igjen til stortingskollegaer uten at private bilder, tekstmeldinger og kontakter er slettet.
- Jeg synes det er skremmende at dette skjer. Man skal kunne forvente bedre sikkerhet for landets nasjonalforsamling, sier FrPs Mette Hanekamhaug til VG.
Hun sier det er spesielt viktig med god kontroll når telefoner med privat og politisk sensitivt innhold kan havne hos politiske motstandere.
Er det mulig her å påpeke at vi som velgere må kunne forvente at våre folkevalgte behandler sensitiv informasjon på en litt mindre lemfeldig måte?
Dersom man leverer fra seg en mobiltelefon med alt innhold til noen andre, så er det fortsatt en selv som er ansvarlig for dette. Enig med Tiram her - Det er lov å slette bilder fra telefonen sjøl, heller enn å stole på IT-avdelinga.
Svenske tilstander
Arbeiderpartiets Raymond Johansen advarte i går mot "svenske tilstander" etter neste stortingsvalg når høyrepartiene danner regjering. Siden han ikke fikk noen kritiske spørsmål fra noen medier, så satt flere av oss igjen og lurte på hva han egentlig fryktet?
En Høyre-regjering med et godt samarbeidsklima og en solid regjeringsplattform som alle partiene er innenforstått med at de jobber for, slik at man slipper å ha en av dem demonstrerende på plenen foran stortinget i tide og utide? Er han redd for å få en regjering der to av regjeringspartnerne ikke snakker dritt om den tredje?
Johansen mener at Sverige de siste årene har feilprioritert når de har brukt penger på skattelettelser i stedet for arbeids- og velferdstiltak. Han viste i innlegget til at ledigheten blant ungdom i landet nærmer seg 30 prosent (som i henhold til faktasjekken i Svenska Dagbladet viser seg å være 11,5 prosent, når man velger bort heltidsstudentene).
Skattelettelser er arbeids- og velferdstiltak. Skal man gjøre noe med ledighet, må man gjøre noe for de som skaper arbeidsplasser - ikke betale folk for å være utenfor arbeid, slik de rødgrønne vil.
Får en familie beholde mer av sin inntekt er dette velferdstiltak. Om pengene går til ferie med ungene, varme klær eller medisinsk behandling - så er det fortsatt velferd.
Arbeiderpartiet har ikke bare en grunnleggende forakt for egne regjeringspartnere, men utviser en forakt for den enkelte når man forutsetter at man må tvangsinndrive penger til staten for å drive "velferd". Foreldre sørger for ungene sine, de fleste av oss er i stand til å prioritere hva som er viktig i vår egen hverdag og vi er selv er mest kompetente på våre egne liv.
Om noe, så trenger vi mer "svenske tilstander".
-----
Noe annet, men relevant.
Hvis vi tror på mennesket, så hjelper vi hver enkelt frem gjennom å stille krav og forventninger som gjør at den enkelte søker å realisere sitt potensiale. Uten krav og forventninger forvitrer vi som mennesker og samfunn.
En Høyre-regjering med et godt samarbeidsklima og en solid regjeringsplattform som alle partiene er innenforstått med at de jobber for, slik at man slipper å ha en av dem demonstrerende på plenen foran stortinget i tide og utide? Er han redd for å få en regjering der to av regjeringspartnerne ikke snakker dritt om den tredje?
Johansen mener at Sverige de siste årene har feilprioritert når de har brukt penger på skattelettelser i stedet for arbeids- og velferdstiltak. Han viste i innlegget til at ledigheten blant ungdom i landet nærmer seg 30 prosent (som i henhold til faktasjekken i Svenska Dagbladet viser seg å være 11,5 prosent, når man velger bort heltidsstudentene).
Skattelettelser er arbeids- og velferdstiltak. Skal man gjøre noe med ledighet, må man gjøre noe for de som skaper arbeidsplasser - ikke betale folk for å være utenfor arbeid, slik de rødgrønne vil.
Får en familie beholde mer av sin inntekt er dette velferdstiltak. Om pengene går til ferie med ungene, varme klær eller medisinsk behandling - så er det fortsatt velferd.
Arbeiderpartiet har ikke bare en grunnleggende forakt for egne regjeringspartnere, men utviser en forakt for den enkelte når man forutsetter at man må tvangsinndrive penger til staten for å drive "velferd". Foreldre sørger for ungene sine, de fleste av oss er i stand til å prioritere hva som er viktig i vår egen hverdag og vi er selv er mest kompetente på våre egne liv.
Om noe, så trenger vi mer "svenske tilstander".
-----
Noe annet, men relevant.
Hvis vi tror på mennesket, så hjelper vi hver enkelt frem gjennom å stille krav og forventninger som gjør at den enkelte søker å realisere sitt potensiale. Uten krav og forventninger forvitrer vi som mennesker og samfunn.
Er foreldre en større trussel mot barna enn pedofile?
Vi bør ta mer hensyn til hva barna vil synes om å få sitt livsløp dokumentert på nett, enn om pedofile får tak i et uskyldig bilde av lekende barn på stranden.
Barnebilder fra stranda blir misbrukt av pedofile, skriver VG Nett. Bildene får de fra foreldrene - eller nærmere bestemt foreldrenes blogger. Ubetenksomt, naivt og kanskje til og med egoistisk av foreldrene, mener Kripos og Datatilsynet.
Artikkelen tar egentlig for seg to saker - den ene dreier seg om at uskyldige bilder av nakne barn på stranda kan bli lastet ned og misbrukt av pedofile. Den andre er kanskje mer alvorlig. Foreldre som krenker sine barns rett til privatliv gjennom å publisere tekst og bilder fra så og si hele barnets livsløp.
Forstå meg rett - det er ekkelt og kvalmende å tenke på at pedofile ser på bilder av barna våre. Det er dog ikke et overgrep i seg selv. Vi slutter ikke å ta med barna våre på stranden eller å la de bade nakne bare fordi det kan være - og det også har vært advart mot - pedofile som også besøker stranden. Det er ikke bare foreldre og foreldrebloggere som må tenke seg om før de publisere bilder av familie, venner og kjente. Ved publisering av private bilder som identifiserer en person så skal en ha samtykke fra den som er avbildet før det publiseres. Foreldre er de som gir samtykke på vegne av sine barn, og derfor er det mer problematisk når de publiserer bilder. Men et bilde av et lekende barn på stranden - og om en pedofil ser det - er dog mindre problematisk enn at foreldre blogger sine barns liv.
Den amerikanske bloggere Dooce har vunnet flere priser for sin blogg, som først kostet henne jobben fordi hun skrev om sine kollegaer på nett, men både hun og mannen nå kan leve komfortabelt av. Dooce har delt alt fra sin fødselsdepresjon, som førte til en innleggelse på psykiatrisk, til dagliglivet i en familie med mann, to barn og to hunder. Hun skriver med selvinnsikt, humor og varme. Men det mangler ikke på barnehistorier som garantert kan - og vil - bli brukt mot barna hennes når de blir større. Der som i Norge, mest sannsynlig i taler fra mor og far til barna når de fyller år eller gifter seg. Det er pinlig å ha foreldre.
Verre er det med den norske gutten som da klassen fikk beskjed om å søke på sitt eget navn på internett i en skoletime oppdaget at en av hans foreldre hadde dedikert en blogg til å skrive om deres pågående konflikt med barnevernet. Saken er dessverre ikke unik. Det finnes eksempler på (sak fra VG, lenker ikke til idiotforeldre...) at enkelte foreldre filmer når barnevernet henter barna og publiserer de hjerteskjærende filmsnuttene på YouTube uten å anonymisere barna. Om ikke annet så beviser de kanskje at barnevernet faktisk har en sak.
Heidi Helene Sveen problematiserte rundt foreldres kringkasting av deres barns diagnoser, mobbehistorier og skolevansker i kronikken Hva er et barn i Aftenposten. Hun viste også til artikkel 16 i Barnekonvensjonen som slår fast at «Barnet skal ikke utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, i familien, i hjemmet eller i korrespondansen sin. Det skal beskyttes mot ulovlig angrep mot ære og omdømme. Barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.» Noe også mediene bør tenke på når de bruker foreldre og barn som case i artikler om nettopp sykdom, mobbing og skolevansker.
Men det er dog forskjell på å publisere pinlige bilder tatt på ferie, og å publisere barnevernssaker på nett. Det er også forskjell mellom å være personlig - for eksempel i bloggs form - og å være privat. Noen ganger er grensene åpenbare, mens andre ganger kan den virke mer uklar.
Mange oppretter en personlig blogg eller bruker sosiale medier nettopp til å holde kontakt med familie, venner og kjente, dele bilder og beskrive hendelser. Verdensveven kan veve de menneskelige båndene tettere sammen, og nettopp det er de sosiale medienes store styrke. At informasjon og bilder kan misbrukes er alltid en risiko, men ikke større enn at det med litt nettvett ikke bør legge begrensninger på utfoldelsen og rikdommen av nettopp det personlige i sosiale medier.
Vi bør ta mer hensyn til hva barna vil synes om å få sitt livsløp dokumentert på nett, enn om pedofile får tak i et uskyldig bilde av lekende barn på stranden. Det er en forskjell på å fortelle en historie som inkluderer andre, og rene personutleveringer. Vær personlig, men ikke privat. Ikke gjør mot andre det du selv ikke vil at andre skal gjøre mot deg.
Barnebilder fra stranda blir misbrukt av pedofile, skriver VG Nett. Bildene får de fra foreldrene - eller nærmere bestemt foreldrenes blogger. Ubetenksomt, naivt og kanskje til og med egoistisk av foreldrene, mener Kripos og Datatilsynet.
Artikkelen tar egentlig for seg to saker - den ene dreier seg om at uskyldige bilder av nakne barn på stranda kan bli lastet ned og misbrukt av pedofile. Den andre er kanskje mer alvorlig. Foreldre som krenker sine barns rett til privatliv gjennom å publisere tekst og bilder fra så og si hele barnets livsløp.
Forstå meg rett - det er ekkelt og kvalmende å tenke på at pedofile ser på bilder av barna våre. Det er dog ikke et overgrep i seg selv. Vi slutter ikke å ta med barna våre på stranden eller å la de bade nakne bare fordi det kan være - og det også har vært advart mot - pedofile som også besøker stranden. Det er ikke bare foreldre og foreldrebloggere som må tenke seg om før de publisere bilder av familie, venner og kjente. Ved publisering av private bilder som identifiserer en person så skal en ha samtykke fra den som er avbildet før det publiseres. Foreldre er de som gir samtykke på vegne av sine barn, og derfor er det mer problematisk når de publiserer bilder. Men et bilde av et lekende barn på stranden - og om en pedofil ser det - er dog mindre problematisk enn at foreldre blogger sine barns liv.
Den amerikanske bloggere Dooce har vunnet flere priser for sin blogg, som først kostet henne jobben fordi hun skrev om sine kollegaer på nett, men både hun og mannen nå kan leve komfortabelt av. Dooce har delt alt fra sin fødselsdepresjon, som førte til en innleggelse på psykiatrisk, til dagliglivet i en familie med mann, to barn og to hunder. Hun skriver med selvinnsikt, humor og varme. Men det mangler ikke på barnehistorier som garantert kan - og vil - bli brukt mot barna hennes når de blir større. Der som i Norge, mest sannsynlig i taler fra mor og far til barna når de fyller år eller gifter seg. Det er pinlig å ha foreldre.
Verre er det med den norske gutten som da klassen fikk beskjed om å søke på sitt eget navn på internett i en skoletime oppdaget at en av hans foreldre hadde dedikert en blogg til å skrive om deres pågående konflikt med barnevernet. Saken er dessverre ikke unik. Det finnes eksempler på (sak fra VG, lenker ikke til idiotforeldre...) at enkelte foreldre filmer når barnevernet henter barna og publiserer de hjerteskjærende filmsnuttene på YouTube uten å anonymisere barna. Om ikke annet så beviser de kanskje at barnevernet faktisk har en sak.
Heidi Helene Sveen problematiserte rundt foreldres kringkasting av deres barns diagnoser, mobbehistorier og skolevansker i kronikken Hva er et barn i Aftenposten. Hun viste også til artikkel 16 i Barnekonvensjonen som slår fast at «Barnet skal ikke utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, i familien, i hjemmet eller i korrespondansen sin. Det skal beskyttes mot ulovlig angrep mot ære og omdømme. Barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.» Noe også mediene bør tenke på når de bruker foreldre og barn som case i artikler om nettopp sykdom, mobbing og skolevansker.
Men det er dog forskjell på å publisere pinlige bilder tatt på ferie, og å publisere barnevernssaker på nett. Det er også forskjell mellom å være personlig - for eksempel i bloggs form - og å være privat. Noen ganger er grensene åpenbare, mens andre ganger kan den virke mer uklar.
Mange oppretter en personlig blogg eller bruker sosiale medier nettopp til å holde kontakt med familie, venner og kjente, dele bilder og beskrive hendelser. Verdensveven kan veve de menneskelige båndene tettere sammen, og nettopp det er de sosiale medienes store styrke. At informasjon og bilder kan misbrukes er alltid en risiko, men ikke større enn at det med litt nettvett ikke bør legge begrensninger på utfoldelsen og rikdommen av nettopp det personlige i sosiale medier.
Vi bør ta mer hensyn til hva barna vil synes om å få sitt livsløp dokumentert på nett, enn om pedofile får tak i et uskyldig bilde av lekende barn på stranden. Det er en forskjell på å fortelle en historie som inkluderer andre, og rene personutleveringer. Vær personlig, men ikke privat. Ikke gjør mot andre det du selv ikke vil at andre skal gjøre mot deg.
Myke dyr i Høyre?
Dersom jeg forstår db.no rett, så trenger Høyre flere myke dyr i partiet for å lykkes med viral markedsføring av våre videoer på nett.
Denne bloggeren stiller seg kritisk til å få flere pelskledte personer inn i Høyre, men vil gjerne ha flere hovedpersoner med Arne Hjeltnes' evne til å kommunisere et budskap med sjarm, varme og humor.
ET DYRETIPS Å TA MED seg for norske spindoktorer, Høyre for eksempel, i framgang på partibarometrene, kan maksimere suksessen med flere søte, pelskledte hovedpersoner. Den mest sette videoen deres på You Tube for tiden er med Arne Hjeltnes. Den har 369 visninger.
Ganar dinero en internet solo dando clicks
Lo primero que diré es que en esto al menos al principio se gana poco, no es para hacerse rico en un par de meses. La parte buena es que no hay que pagar nada, no hay trucos, no hay estafas, en principio solo te pagan por dar clicks y ver anuncios. En la medida en que ganes un poco puedes comprar referidos(de lo que tu mismo has ganado) y ganar un porciento de lo que ellos ganen, al igual que puedes conseguir referidos tu mismo de la forma tradicional, pidiéndole a alguien que se apunte en esto o publicando un anuncio en Internet y esperando que alguien de click en tu anuncio.
Los usuarios de NeoBux clickamos en la publicidad de los anunciantes y la vemos durante el tiempo especificado por el anunciante.
Tras ver la publicidad, los usuarios recibimos una predeterminada cantidad de dinero en nuestra cuenta de NeoBux.
En realidad yo no he ganado mucho pero hay quienes han ganado miles de dolares, claro para eso hay que tener ya cierto tiempo y bastantes referidos. De todas maneras no se gasta dinero y es fácil, solo dar clicks a unos pocos anuncios al día, algo que de todas maneras muchas veces hacemos de gratis. Quieres probar?, solo da click en el banner o en cualquiera de los enlaces, date de alta y empieza a ganar dinero.
En realidad yo no he ganado mucho pero hay quienes han ganado miles de dolares, claro para eso hay que tener ya cierto tiempo y bastantes referidos. De todas maneras no se gasta dinero y es fácil, solo dar clicks a unos pocos anuncios al día, algo que de todas maneras muchas veces hacemos de gratis. Quieres probar?, solo da click en el banner o en cualquiera de los enlaces, date de alta y empieza a ganar dinero.
Terrorsaken endrer ikke motstanden mot datalagringsdirektivet
Når frykten for terror fører til at vi er mer enn villige til å bytte bort de prinsippene våre demokratier er bygget på, vinner terroristene. Frykten i seg selv er et våpen. Skal vi skremmes vekk fra våre demokratiske verdier eller skal vi kjempe for dem?
Det er mange måter å fiske i rørt vann på. Mens FrP bruker terrorsaken som et eksempel på feilslått asylpolitikk (mer om det senere), ringte Radio Norge i går og spurte om jeg trodde at tilhengerne av datalagringsdirektivet vil bruke saken i sin argumentasjon for direktivet. Utvilsomt. Terrorsaken kan også føre til at flere vil støtte innføringen av direktivet. Men terrorsaken har ikke endret på noe i forhold til verken det prinsipielle i forhold til direktivet, eller implementeringen av det.
Om terrorsaken har vist noe, så må det jo være at politiet og PST allerede har tilgang til virkemidler som avslører og muliggjør etterforskning - herunder overvåking og avlytting - ved mistanke om alvorlig kriminalitet. Gitt at det er riktig at etterforskingen av saken startet for ett år siden, skal PST og politi dermed ha hatt mulighet til å innhente, lagre og hente ut all tilgjengelig trafikkdata i minst ett år da de har hjemmel bl.a. i straffeprosessloven § 215a til å gi sikringspålegg til teleselskapene ved mistanke - nettopp for å sikre historiske trafikkdata. Siden de har kameraovervåket leiligheten til en av de mistenkte, er det rimelig å anta at de sitter på trafikkdataene også.
Den prinsipielle motstanden mot direktivet er tuftet på forsvaret av grunnlaget for den liberale rettsstaten - du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Før du er mistenkt for noe, skal ikke stat og myndighet ha anledning til å samle mulige bevis mot deg. Dette prinsippet må stå fast, uavhengig av om et flertall i befolkningen skremmes til å mene at det er verdt at all deres kommunikasjon blir overvåket for å forhindre terrorisme. Er du ikke mistenkt for noe, skal ditt privatliv vernes. Basta!
Det som definerer et liberalt demokrati er nettopp en forutsigbar rettsstat der offentlig makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes garantier som setter grenser for statens maktbruk. Rettsstat og menneskerettigheter er knyttet til grunnleggende krav og begrensninger i forholdet mellom myndighetene og den enkelte. Forutsigbarhet må også bety at rettsprinsipper holdes i hevd til tross for skiftende flertall i befolkningen på bakgrunn av enkelthendelser.
Utgangspunktet for en liberal rettsstat er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, viser all erfaring at friheten og dernest selve tryggheten vil undergraves.
Når frykten for terror fører til at vi er mer enn villige til å bytte bort de prinsippene våre demokratier er bygget på, vinner terroristene. Frykten i seg selv er et våpen. Skal vi skremmes vekk fra våre demokratiske verdier eller skal vi kjempe for dem?
Det er mange måter å fiske i rørt vann på. Mens FrP bruker terrorsaken som et eksempel på feilslått asylpolitikk (mer om det senere), ringte Radio Norge i går og spurte om jeg trodde at tilhengerne av datalagringsdirektivet vil bruke saken i sin argumentasjon for direktivet. Utvilsomt. Terrorsaken kan også føre til at flere vil støtte innføringen av direktivet. Men terrorsaken har ikke endret på noe i forhold til verken det prinsipielle i forhold til direktivet, eller implementeringen av det.
Om terrorsaken har vist noe, så må det jo være at politiet og PST allerede har tilgang til virkemidler som avslører og muliggjør etterforskning - herunder overvåking og avlytting - ved mistanke om alvorlig kriminalitet. Gitt at det er riktig at etterforskingen av saken startet for ett år siden, skal PST og politi dermed ha hatt mulighet til å innhente, lagre og hente ut all tilgjengelig trafikkdata i minst ett år da de har hjemmel bl.a. i straffeprosessloven § 215a til å gi sikringspålegg til teleselskapene ved mistanke - nettopp for å sikre historiske trafikkdata. Siden de har kameraovervåket leiligheten til en av de mistenkte, er det rimelig å anta at de sitter på trafikkdataene også.
Den prinsipielle motstanden mot direktivet er tuftet på forsvaret av grunnlaget for den liberale rettsstaten - du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Før du er mistenkt for noe, skal ikke stat og myndighet ha anledning til å samle mulige bevis mot deg. Dette prinsippet må stå fast, uavhengig av om et flertall i befolkningen skremmes til å mene at det er verdt at all deres kommunikasjon blir overvåket for å forhindre terrorisme. Er du ikke mistenkt for noe, skal ditt privatliv vernes. Basta!
Det som definerer et liberalt demokrati er nettopp en forutsigbar rettsstat der offentlig makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes garantier som setter grenser for statens maktbruk. Rettsstat og menneskerettigheter er knyttet til grunnleggende krav og begrensninger i forholdet mellom myndighetene og den enkelte. Forutsigbarhet må også bety at rettsprinsipper holdes i hevd til tross for skiftende flertall i befolkningen på bakgrunn av enkelthendelser.
Utgangspunktet for en liberal rettsstat er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, viser all erfaring at friheten og dernest selve tryggheten vil undergraves.
Når frykten for terror fører til at vi er mer enn villige til å bytte bort de prinsippene våre demokratier er bygget på, vinner terroristene. Frykten i seg selv er et våpen. Skal vi skremmes vekk fra våre demokratiske verdier eller skal vi kjempe for dem?
Historia de los talismanes y amuletos
Existen indicios, cuya antigüedad se remonta a los inicios de la humanidad, que nos hacen pensar que desde entonces se usaban amuletos y talismanes. Si bien es cierto que los primeros amuletos fueron solo pequeños pedazos de minerales o vegetales a los cuales se les atribuía un determinado poder sobrenatural.
En un principio a estos objetos solo se les atribuía poderes sobre las inclemencias del tiempo como la lluvia, sequía, nevadas, etc. También se creía que mantenían alejados los peligros, enfermedades y propiciaban una buena pesca o cacería, es decir que eran fundamentalmente para la buena suerte.
Con el paso del tiempo y el progreso de la humanidad, los talismanes y amuletos también fueron evolucionando, se agregaron objetos tallados en piedra o madera y posteriormente metales, aunque todos seguían manteniendo como característica fundamental, la capacidad sobrenatural de ofrecer beneficios a los portadores de los mismos.
Con el tiempo las diferentes culturas de distintas latitudes en diferentes épocas le fueron aportando diferentes características a los talismanes y amuletos, hasta que en la actualidad se utilizan una muy variada colección de objetos muy diversos, que solucionan o ayudan miles de problemas y diferentes situaciones por las que atraviesan hoy en día los seres humanos.
Por ejemplo mucha gente cree que es bueno ponerles en la ropa a los niños pequeños un azabache para protegerlos de los malos ojos. En Cuba, yo escuche que ciertas personas usan un pequeño candado en su llavero, o lo llevan en el bolsillo como amuleto, según creen el candado es algo que cierra, para que no entre nada malo, para proteger de las malas influencias
Por ejemplo mucha gente cree que es bueno ponerles en la ropa a los niños pequeños un azabache para protegerlos de los malos ojos. En Cuba, yo escuche que ciertas personas usan un pequeño candado en su llavero, o lo llevan en el bolsillo como amuleto, según creen el candado es algo que cierra, para que no entre nada malo, para proteger de las malas influencias
El recuerdo de las buenas y malas acciones
A la mayoría de las personas nos sucede a menudo que recordamos más las acciones malas que las buenas que los otros hacen. Creo que eso es un error, que debe cambiarse y para comenzar debemos empezar cambiando nosotros mismos. Debemos siempre recordar y agradecer las buenas acciones que nos hacen, sea quien fuere que las haga, así estaremos mas en paz y con felicidad. Por otra parte creo que nosotros debemos hacer todas las buenas acciones que seamos capaces y no esperar nada a cambio, ni siquiera el reconocimiento. Dijo Seneca que "La recompensa de una buena acción está en el hecho mismo de haberla llevado a cabo"
Entonces no debemos hacer algo esperando una recompensa, solo hacer el bien, el resto no es nuestro negocio y la recompensa nos la dará Dios.
Subscribe to:
Posts (Atom)
Popular Posts
-
Τι αλλάζει σε βαθμούς, μισθολογικά κλιμάκια και αποδοχές! Ολόκληρο το νομοσχέδιο για το νέο μισθολόγιο-βαθμολόγιο και την εργασιακή...
-
Politikerne i Strømstad har antakeligvis et lite lager av champagne hjemme for å feire hver gang norske politikere snakker høyt om skatter o...
-
أظهرت برقيات دبلوماسية أميركية نشرها موقع ويكيليكس خلافا في وجهات النظر بين واشنطن والقاهرة بشأن تطوير مهمة الجيش المصري مع اصرار القيادة ال...
-
Norge står for 97%, eller om lag 10 milliarder kroner, av støtten EØS-landene gir til nye EU-land, samt Hellas, Portugal og Spania. Blant an...
-
كشفت الوثيقة رقم10DAMASCUS100 بتاريخ 3 شباط 2010، تأكيد دبلوماسيين عرب وأجانب في دمشق، قلق أركان السفارة الإيرانية في سوريا وانزعاجهم من الا...
-
Nei, det er ikke mer mas om klima. Det er mer mas om datalagringsdirektivet. NAVs høringsuttalelse var overraskende kritisk lesning ut fra a...
-
På det beryktede landsmøtet til FrP i 1994, på folkemunne kalt Dolkesjø, var det satt av tid til en to timer lang debatt om EU. Debatten kom...
-
Η ΚΑΤΕΡΙΝΑ ΣΤΙΚΟΥΔΗ KATERINA STIKOUDI Γεννήθηκε στη Θεσσαλονίκη το 1985 και τη γοήτευε από μικρή ο μαγικός κόσμος της showbiz. Είναι φοιτή... -
Marianna Ntouvli-Μαριάννα Ντούβλη Γεννημένη στις 21 Αυγούστου του 1982 στην Ηρώδου Αττικού, η μελαχρινή τότε Μαριάννα Ντούβλη μεγάλωσε σε α... -
Η Ελένη Φιλίνη Eleni Filini είναι Ελληνίδα ηθοποιός. Γεννήθηκε στις 7 Μαΐου 1954 στην Αθήνα. Σπούδασε στη σχολή Θεοδοσιάδη και τη Σχολή Α...
